Filmanmeldelse
For alle som ikke fikk nok etter Andrew Garfields Chicken Shop Date
John Crowleys We Live in Time serverer et hav av tårer, romantikk, og akkurat passe mengde britisk humor.
I tilbakelente seter, og med en kald julebrus i hånd, var stemningen satt for de i underkant to timene i vente. Etter å ha aktivt unngått traileren og latt være å lese noe om filmen i forkant, var jeg uviss på hva som ville komme.
Det eneste promo-materialet jeg hadde fått med meg var Andrew Garfields Chicken Shop Date med Amelia Dimoldenberg, som jo ble fjorårets rom-com på snåle elleve minutter. Som de fleste andre som har sett denne videoen, satt jeg igjen med et ønske om mer. We Live in Time dekket en del av dette behovet.
Vi møter Tobias (Andrew Garfield) i en bølgedal. Han går gjennom en skilsmisse, har flyttet hjem til faren, og virker smått uinteressert i jobben sin. Samme dag som han skal signere skilsmissepapirene, treffer han Almut (Florence Pugh). Eller rettere sagt, hun treffer ham. Med bilen sin. Dette starter en romanse – og for publikum en tårefest uten like.
LES OGSÅ: De heteste kulturtipsene for våren
Gjennomgående i filmen er hopp i tid som kutter til ulike faser i forholdet deres. De første 30 minuttene oppleves hoppene hyppigere, og er litt irriterende. Det er vanskelig å få ordentlig med seg når de hopper, og det har en tendens til å skje hver gang man er på nære nippet til å sippe (som en slags uønsket «edging»).Likevel blir ikke dette et vedvarende problem, for etter den første halvtimen renner tårene kontinuerlig, og de stopper ikke før filmen er over.
Problemet, om man synes det er slitsomt med så mange tårer, er at man gråter av det triste, men også det virkelig hjertevarmende i denne filmen. Er det ikke trist, så er det rørende på annet vis. Heldigvis er det pakket inn med en god mengde humor, så man humrer og småler innimellom tårene.
Det hverdagslige, det fine og det vonde får oss til å forelske oss i dette paret, som hele tiden kjemper seg gjennom livet, alltid med utgangspunkt i kjærligheten de føler for hverandre. Det er et nydelig portrett av to mennesker som finner hverandre i 30-årene, hvor hva man ønsker å få ut av livet raskt blir et tema. Det føles ekte å se dem sammen, perfekt uperfekt, i en urettferdig verden.
Ser du etter en tårefylt kinoopplevelse nå på nyåret, er dette en anbefaling. Bare sørg for å ta med en brus, lommetørkler og en god skulder å gråte på.
LES OGSÅ: Til helgen feirer Trondheim radikalerne på Svartlamon