Kanskje snevert, men like givende som Røde Kors

Stop Making Sense (1984) – Liveopptaket over alle liveopptak med Talking Heads

Et lite, men engasjert publikum satt på stolene i Vuelie. Studentersamfundet Filmklubb hadde jekket opp 2x4-lakenet og inviterte til et tidlig avspark for bransjefestivalen Sonisk Musikkfilmfestival.

Festivalsjef Robert Hoven var tilstede for å overvære det hele.

– Denne filmen er intet annet enn ikonisk. Flere har forsøkt å kopiere den, men det er og forblir det beste konsertopptaket noensinne, sier Hoven.

For Jonathan Demmes Stop Making Sense er ikke bare en konsertfilm; det er et kunstverk som redefinerte direkteopptak som filmformat. Filmen fanger den unike energien fra Talking Heads' ikoniske 1983-turné. Bandet promoterte skiven Speaking in Tongues, og tok jomfrudommen til spor som «Burning Down the House».

Frontmann David Byrne serverer en opptreden som etterlater kinogjengere i en blanding av måping og takttramping. Han ser ut som Joy Divisions Ian Curtis sekunder før et epilepsianfall. Jeg måtte google om mengden amfetamin Byrne inntok før og under konserten er kjent. Det finnes ingen fasit, men han har innrømt å ha prøvd både heroin og kokain. Det får være opp til en annen artikkel å dissekere dette faktum videre.

Konserten inkluderte det episke kostymet «Big Suit». Filmen setter standarden for hvordan en konsert kan føles mer som en kunstnerisk visjon enn bare en enkel dokumentasjon.

Opptakene ble filmet over tre kvelder på Pantages Theater i Los Angeles og viser bandets musikalske sjangerblanding. Bandet er innom alt fra new wave til funk, og stilen fremhever deres eklektiske stil og gripende visuelle uttrykk. Byrne, med sin maniske energi og surrealistiske tilstedeværelse, står i sentrum, men filmen understreker også det sterke samarbeidet mellom alle musikerne, inkludert bidrag fra P-Funk-legenden Bernie Worrell.

Den visuelle stilen er nesten like viktig som musikken. Med utsøkte kamerabevegelser, lyssetting og gjennomtenkt koreografi, føles hvert bilde som en del av en større historie. Stop Making Sense har nylig gjennomgått en 4K-restaurering, og fungerer som et tidløst verk, med et nytt nivå av nærhet og energi.

– Hva ville Vampire Weekend vært uten Talking Heads, spør festivalsjef Hoven retorisk.

 Han forklarer at denne konserten og dette bandet legger listen for mye av moderne indiepop. 

– Dette er et verk som inngår i kulturarven vår, avslutter han.

– Olaf Alexander Styrmoe

LES OGSÅ: Obligatoriske konsertscener å besøke i Trondheim

Metallica: Some kind of a monster (2004) – Et psykologisk forsøk på å temme medlemmenes indre monstre

Et sjarmerende publikum samles en ettermiddag for å se dokumentar om et av tidenes største rockeband. Der følger vi Metallica-trioen James Hetfield, Lars Ulrich og Kirk Hammet i samtaler med terapeuten deres, Phil Towle, som på liv og død jobber for å holde gruppen i live. 

Vokalisten Hetfield blir sendt på rehab og kommer tilbake som en endret person, noe han selv uttrykker i intervjuene i filmen. Ikke bare endrer han person, men timeplanen hans blir også snevret inn. Dette fører med seg et bedre familieforhold, men mindre tillit til resten av bandet. 

På mange vis oppleves en tilknytning til bandet, ikke bare som rockestjerner, men også som helt vanlige mennesker. I hjertevarmende klipp møter vi Hetfield på ballettrening med datteren. Også Hammet bringer oss bak scenen når han snakker ut om sin kjærlighet for surfing og Ulrich introduserer oss til sitt smålig problematiske forhold til faren.

Personene bak bandet stråler gjennom når vi blir med i samtalene medlemmene har sammen. Et mønster legger seg frem når vi stadig får se Ulrich legge frem sine sære meninger, Hetfield som i svar slenger med dører og Hammet som sitter oppgitt på sidelinja.

Publikum får et innblikk i produksjonen av flere låter gjennom dokumentaren. Flere sangtekster blir dannet spontant og i studio. 

Musikken til bandet spilles av i takt med situasjonene bandet finner seg i. Linjen «Keep searching» fra låten «Frantic» spilles av mens bandet søker etter deres nye bassist, som ender opp med å bli den nye fan-favoritten Roberto Agustín Miguel Santiago Samuel Trujillo Veracruz, enklere kjent som Robert Trujillo. 

I slutten av dokumentaren oppleves en type renselse, når bandet, med tårer på kinn, gir slipp på psykologen og drar ut på turné igjen. Med dette kan vi si at dokumentaren suksessfullt har fanget opp Metallicas største krise på kamera.

– Tuva Stenvik

LES OGSÅ: Hva hører studentene på?

Since Yesterday: The Untold Story of Scotlands’s Girl Bands (2024) - Et utrop fra Skotlands glemte jentegrupper

Band som splittes og talenter som går uhørt fremmes i denne dokumentaren om skotske jenteband fra 60-tallet til i dag. 

I dokumentaren ser vi flere jentegrupper som har opplevd nedgang fra fordommer mot «det kvinnelige kjønn». Både personlige og globale dilemmaer blir dratt frem i intervjuer med en rekke grupper fra ulike tidsepoker. 

Dokumentaren spinner om den visuelt enestående duoen Strawberry Switchblade, bestående av Rose McDowall og Jill Bryson. Jentene opplevde storhet i Japan på 80-tallet, nedgangen kom likevel kort etter grunnet Brysons angst-forstyrrelse. Duoen opplevde ukomfortable intervjuer hvor utseendet ble diskutert mer enn musikken.

Seksuell trakassering blir også satt av som et stort tema. Det er ikke få jenter som opplever utnyttelse bak scenen, blant flere av jentegruppene har trakkassering sabotert for lysten til å fortsette musikk-karrieren. 

Graviditet er en tredje og stor grunn til at flere av gruppene har gått i oppløsning. Som kvinne er karrieren over dersom man ender opp gravid. Musikk og familie er nærmest umulig i kombinasjon med hverandre for kvinnelige artister, og en gjennomgående årsak til at flere av de representerte i dokumentaren måtte forlate gruppene sine.

«Since Yesterday» tar for seg strevet rundt å være kvinne i musikkverden. Deres talenter går uhørt mens det mannlige kjønn holder styring i den musikalske verden, også i dag.

– Tuva Stenvik

LES OGSÅ: Manglende kvinnelige headlinere på Samfundet

Any Other Way: The Jackie Shane Story – Sterke animasjoner i R&B-verden  

Det tøffe livet til en av historiens beste R&B sangere, Jackie Shane, settes i lyset gjennom animasjoner og monologer i premiere på Cinemateket 26. oktober.

Sangeren sitt liv blir vist gjennom smykker, malerier og fotografier som vises og snakkes rundt gjennom dokumentaren. 

Shane sitt ensomme liv blir fortalt av henne selv. Hun forteller livshistorien sin gjennom telefonsamtaler som ble tatt opp rett før hennes død. 

Niesene hennes leser også utsnitt fra en dagbok de har funnet, hvor Shane har skrevet ned viktige hendelser og vittige sitater. Noen av dem peker ut hvor planlagt det føles, som om artisten har skrevet ned alt i håp om at det en gang ville bli delt. 

Shane sin personlighet stråler ut gjennom sangen og monologen. I direkteopptak fra konserter kan man høre henne underholde publikum midtveis i låtene, en klar melodi spilles fortsatt av i bakgrunnen. 

Det finnes kun ett videoopptak av Shane, dokumentaren blir derfor opplevd gjennom animasjoner av sangeren slik man kan se for seg at hun fremstod. Animasjonene er vakkert opplagt, med et visuelt filter som legger trykk på akkurat dette. Likevel er inntrykket livlig, og nesten i stand til å lure oss.

Den bittersøte fortellingen om Jackie Shane kunne ikke blitt utført bedre. Animasjonene går hånd i hånd med fortellingen, rett fra kilden selv. Det blir et av høydepunktene i hele musikkfestivalen. 

– Tuva Stenvik

LES OGSÅ: 21 Savage  – american dream