Den helt alminnelige ekstraordinære kjærligheten

«Drømmer» er den andre frittstående filmen i Dag Johans Haugeruds trilogi Sex. Drømmer. Kjærlighet. Trilogien utforsker temaene seksualitet og seksuell identitet, foreløpig uten faktiske sex-scener. Haugerud, som har etablert seg som én av Skandinavias mest solide filmskapere, skaper nok en gang god film gjennom stilsikre valg og et velskrevet manus. 

«Drømmer» handler om videregåendeeleven Johanne (Ella Øverbye) som forelsker seg i fransklæreren sin Johanna (Selome Emnetu). Forelskelsen grenser til besettelse, og hun opplever det som at hun er det første mennesket på jorden som forelsker seg. Samtidig føler hun at kjærligheten er forbudt, fordi små jenter ikke skal forelske seg i voksne kvinner. At dette også er hennes skeive oppvåkning, vier hun få tanker. Hun tør ikke å fortelle noen om forelskelsen, og på den måten eksisterer kjærligheten bare i drømmene hennes. Hun er redd for at andres blikk kommer til å skitne til følelsene hennes, eller som hun selv sier om tankene sine: «Idet du slipper andre inn, smuldrer de opp». 

Å gå rundt med en livsomveltende hemmelighet tynger Johanne. Hun bestemmer seg for å skrive alt ned i det som blir en nesten 100 sider lang kjærlighetsfortelling. Morens umiddelbare reaksjon etter å ha lest teksten er at datteren har blitt utsatt for et overgrep. Men etter å ha lest teksten igjen blir hun bergtatt av det utrolig vakre språket, og datterens liv åpenbarer seg som en fantastisk kjærlighetshistorie. Er det virkelig slik at forholdet blir mindre galt fordi det er så vakkert beskrevet? At en åpenbart skjev maktrelasjon godtas som ungdommelig romantikk burde ha vært hårreisende for oss som seere, men lik moren blir vi også farget av den vakre innpakningen i kjærlighetshistorien. 

Haugerud lager også rom for å snu det hele på hodet og får oss til å undre om det er den voksne Johanna som egentlig er offeret. Uten samtykke har Johanna blitt objektifisert og puttet på en pidestall. Haugerud utfordrer idéen om at alder er den avgjørende faktoren når man definerer makten. 

Det er når tvetydigheten rår at «Drømmer» virkelig skinner. Haugerud utforsker hvordan ståsted påvirker fortellingens etos. Når hele forholdet formidles gjennom Johanne, blir det vanskelig for både moren og oss som seere å tolke hva som egentlig er sant. I mangelen på et nøytralt blikk ender vi opp med å granske etter tegn på at følelsene er gjensidige. Vi blir like lite kloke som en nyforelsket tenåring. 

«Drømmer» favner bredere enn dagdrømming fra klasserommet. Det er en fortelling om tre generasjoner kvinner med hver sine lengsler og drømmer. Johannes forelskelse får tyngde i kraft av morens og bestemorens melankoli. Filmen har også et eksistensielt preg over seg som kommer eksplisitt til uttrykk i bestemorens fysiske begjær etter å bli omfavnet nakent en siste gang. Haugerud har ikke laget en perfekt film, det er flere løse tråder og slutten virker noe tilfeldig satt sammen. Likevel har han på mesterlig vis fanget den store kjærligheten i all dens alminnelighet. 

 LES OGSÅ: Kulturredaksjonen gleder seg til...