Krigsseileren er kanskje tidenes beste norske krigsfilm

Jeg har lenge sett på den norske krigsfilmen med stor forakt. Ikke bare fordi de er ensidige i sine heltefortellinger, men også fordi disse filmenes eksistensgrunnlag virker å være «fordi det er en viktig historie som må fortelles på det store lerretet». Jeg har alltid oppfattet denne rett- ferdiggjørelsen av norske krigsfilmer som navlebeskuende selvgodhet. Som om alle produsenter av krigsfilmer ute- lukkende lager film av et selvpålagt sam- funnsansvar, og ikke fordi krigsfilmer, år inn og år ut, viser seg å være den mest innbringende sjangeren her til lands.

Nå foreligger altså Krigsseileren, filmen som endelig skal gi det norske sjøfolket av andre verdenskrig den filmatiske opp- reisningen de fortjener. Og for en oppreisning de skal få, i hvert fall på papiret. Filmen er tidenes dyreste norske spillefilm. Det synes og er en kvalitet. Der tidligere krigsfilmer har båret preg av budsjettmessig begrensninger, med foto og scenografi som har måttet arbeide seg rundt at Norge på 2020-tallet ikke ligner Norge på 1940-tallet, lykkes Krigsseileren i å gjenskape et troverdig Norge forut for oljen. Videre kjennes scenene som er satt til sjøen, i maskinrom og på dekk, mektige. Jeg kjenner på havets endeløshet og jeg forstår meg på frykten som følger drønnene fra fjerntliggende bomber.

LES OGSÅ: Ønsker å bekjempe ensomhet blant menn

Dessverre for filmen gaper den for stort i sitt forsøk på å romme erfaringen til alle norske krigsseilere. Det tok Jon Michelet seks bøker å skrive om de samme erfaringene. Krigsseileren forsøker å gjøre det samme på to og en halv time. Det skulle aldri la seg gjøre, men filmen forsøker likevel. Vi blir sjelden lenge ved ett sted; selve krigen er overstått allerede midtveis i spillelengden. I den siste halvdelen, derimot, blir fortellingen en helt annen. Onde tyskere og det tøffe havet erstattes med elskovsdrama og stille skog. Denne siste delen av filmen er flott og sitter i meg lenge etter at sjøslagene for lengst har stilnet. Men dessverre for filmen virker disse scenene å tilhøre en annen film enn den første. Overgangen fra vann til land er alt annet enn sømløs og jeg skulle ønske at filmskaperne i større grad hadde turt å forplikte seg til én side av krigsseilernes erfaringer. Istedenfor å kaste hele seg til sjøs vasser filmen heller i vannkanten.

Selv om Krigsseileren tidvis faller i krigs- filmens gamle vaner, med svøpende musikk og konstruerte tåre- trekkende øyeblikk, er filmen god. Den pløyer kanskje ingen ny grunn, erobrer ikke nytt land. Men den er tidvis imponerende i sin storslagenhet og avslutningsvis ganske rørende. Jeg har fortsatt ikke mye til overs for den norske krigsfilmen som sjanger, men dersom dette er standarden fremover, finnes det håp.