Filmanmeldelse

Så hårreisende dumt at den blir bra

Kællene driter på leggen nok en gang og tørker opp sin egen skit. Denne gangen bare tregere, uføretrygdet og stjernespekket med innslag av prinsesse Märtha Louise, Staysman og Samantha Fox.

Publisert Sist oppdatert
VARM VELKOMST: Førpremieren ga en litt annerledes kinopplevelse, med en ti minutters møte med filmskaperne og popcorn på setene.
VARM VELKOMST: Førpremieren ga en litt annerledes kinopplevelse, med en ti minutters møte med filmskaperne og popcorn på setene.

Førpremieren på «Lange Flate Ballær 3» 28. mars hadde fullsatt sal. Filmen holdt derimot ingen pressevisning for å unngå negativ omtale, ifølge Aftenposten. Kinosalen var krydret med et publikum av mangfoldige tekstiler. Det var unge gutter kledd i dress og slips, andre var merket med logoen til Edgarasjen, og «ille nervøs» stod på capser, bøttehatter og hettegensere. Noen enkelte var slående like rollebesetningen selv.

Her ble man møtt med partylys, rød løper, gratis popcorn og brus ved setet. Ikke verst!

Det fargerike publikummet klappet inn den verdenskjente regissøren fra Fredrikstad, Harald Zwart, kona og produsent Veslemøy Ruud Zwart, hovedkarakteren «Petter» Petter Helge Jørgensen, og hans gode venn «Kai», Kai Helge Hansen. Skuespillerne var passe tause, men slang inn noen slagord her og der. Hollywood-regissøren snakket varmt og imøtekommende om de siste 13 månedene med innspilling i hjertet av Østfold.

Uten avsløringsvarsel, fortalte Zwart en artig historie om da han kontaktet tollvesenet for å sikre at grensesmuglingen av sprit langt over kvota ble totalt troverdig. Allerede var harryhandlerne klistret til skjermen. Så omtrent alle i salen. Klokken var slagen, og etter et ti minutters møte snurret filmen.

Røpealarm!

Naive, dumme og fulle Østfoldinger med glimt i øyet

Fredrikstad by i vakrest mulige vinkler med Petter i førersetet rammet inn filmens start. Som alltid sirklet Karsten, Øyvind, Edgar, Petter, Frode og Kai rundt bilverkstedet Edgarasjen. Garasjen var omtrent like rynkete og rusten som guttegjengen selv. Laila og Petters baby Mie, som fortsatt spilles av Zwart-parets egen datter, har blitt rundt 16 år. Tidligere jomfru Øyvind har endelig blitt sjef, og en konstant grinete Edgar har gått av med pensjon.

Stereotypien rundt den naive og late Østfoldingen oppfylles gjennom hele filmen. Karsten mekker ikke lenger på biler, men har skaffet seg en Nav-vennlig lege. For troverdighetens skyld labbet han rundt med rullator og nakkekrage. Kassa laget ekko, og ikke en eneste kunde kom innom, utenom Samantha Fox. Alle gutta slet med å prate til hennes dype kløft og platinablonde hår.

Problemene starter med at gifteklare Laila fant en mistenkelig lapp i Petters gamle jakke. Et vielsespapir fra Litauen, datert til utdrikningslaget til Edgar for 14 år siden. Petter er i saksa nok en gang, og er nødt til å skille seg for å redde (det nokså kjærlighetsløse) forholdet. Selvsagt ikke alene.

– Jeg juger ikke, jeg bare lar være å fortelle hele sannheten, var en hyppig brukt frase av Petter.

Kællene rægger så til Litauen. Parallelt følger vi Edgar og dama som heller setter seg godt plassert på Revebukta camping, med innpåslitne og overvektige bobilnaboer som viser bildet de fikk sammen med TIX her forleden. Stemningen drar seg opp idet Samantha Fox kjører feil til konsert, og her kommer ett av filmens beste sitat idet Edgar skal fortelle om seg selv:

– I am screwing cars. And I am retarded now.

Toll, tull og kjedelige kjendiser

Reisen utfordrer både vennskapene, engelskkunnskapene og promillegrensa. Til tross for at reisen var stjernespekket med Harald Rønneberg, Ulrikke Brandstorp og Staysman som tollere, ble ikke disse scenene spesielt spennende, og castingen virket unødvendig.

Toppen av spenningskurven ender med eksplosjon, gråtende mafiaer og rehabiliterte vennskapsbånd. Man får en god og varm følelse, og likt som Laila ønsker man å tilgi guttegjengen for alt. Uansett hvor udregelig de behandler hverandre, har de en form for moral, representert i eks-alkoholiker Kai sine visdomsord:

– Du kan ikke skrive kjærlighet uten ærlighet.

Det er umulig å ikke le i denne filmen, men vitsene tar lenger tid enn tidligere. Likevel forsvinner moralen om ærlighet og kjærlighet bak de kontant pinlig dumme scenene. Man får lyst til å ta et par øl med karakterene, men ikke mer enn tre. Det er høyst usannsynlig at det kommer en ny oppfølger om 14 nye år. Som en ekte Østfold-dame, venter jeg likevel på den dagen Harald Zwart setter Mie i hovedrollen på «Lange Flate Pattær 1».