Valkyrien Allstars på Svartlamon ligner et gjenåpningsrave post-Svartedauden

Valkyrien Allstars er et av Norges mest anerkjente liveband. Hvis tverrliggeren er folkemusikk og høyre stolpe er jazzrock, må frontkvinne Tuva Syvertsen være David Beckham. Limt i krysset, med en utenomjordisk klang, lar hun seg bejuble av publikum.

Bandet åpner settet med en eller annen myk viselåt fra Telemark, eller Setesdalen, eller noe sånt. Dette er standard Valkyrien. Og det er vakkert. Det er allikevel utrolig lyst i salen og Trønderrockens fremskutte utpost, Verkstedshallen, tar seg som kjent aller best ut i mørk scenebelysning.

I lyset noterer jeg meg like godt at det er et ungt publikum som har spasert fra Midtbyen, forbi Heidis på Solsiden og skjønt at ferden må fortsette hvis kulturen skal overleve. Flere har grodd stilige barter og klippet hockeysveis. Og det er neppe for anledningen. To hippe og lave jenter blir blide når jeg tilbyr dem å stå foran oss.

«midstripa» masserer i gang allsangrefleksen hos denne unge gjengen. Så følger «alt går an å la vær». Martin Langlie oppviser samurai-aktig simultankapasitet i sin kombinerte trommesolo og halvtoneskavede bro-parti.

Valkyriens karriere har til nå vært som en to-trinnsrakett. Første antenning var allerede i 2007, tuftet på folketoner og hardingfele. Steg to smalt noe voldsomt i 2020 med et mer moderne og melankolsk uttrykk. Man skulle tro det var rene nasjonaldagen på Slottsplassen av måten et samlet kritikerkorps skamroste slutte og byne. Folkemusikk har aldri vært mer sexy. De fire spelemennene vant en velfortjent Spelemann for skiven.

Første halvpart av kvelden hører vi låter fra slutte og byne. Deretter annekterer folketonene høytalerene. Det nyskapende bandet ble tross alt først kjent for å sette ny melodi til gamle tekster. Og ny tekst til gamle melodier.      

LES OGSÅ: Valkyrien Allstars trollbinder publikum

Vi hører en gammel sak fra Telemark. Talleiv Røyslands etterkommere kan leve trygt i viten om at hans diktning lever videre gjennom Valkyrien. Det samme kan Thor Aas-Haug, når bandet fremfører «Kongla». Dikterenes etterkommere kan derimot gjøres oppmerksomme på at enkelte av disse låtene oppfattes tråe i bandets sett. Kanskje er jeg simpel, men jeg finner det nye og egenkomponerte aller best. Det er allikevel ikke uten unntak.

Gjennombruddslåten «å gjev du batt meg» var selve karriere-startpluggen. Bandet satte intense feler til Arne Garborgs Haugtussa. Verset er «Elsk», for de interesserte. Jeg har sett Valkyrien live mange ganger, men aldri fått høre denne springaren live.

Kveldens høydepunkt er «Min pipa» fra Ingen hverdag fra 2011. Det er tilløp til moshpit når felene kolliderer og spiller oss hundrevis av år tilbake i tid. Det er som vi er på et høymiddelalder-rave i Setesdalen. Her mangler det bare fleinsopp.

LES OGSÅ:  Vrengt varmer opp til EP-slipp på grill-funksjonen

«Faen, denne Dahls-eksporten smeller i kjeften ass», skryter Syvertsen fra scenen. «Vi snakker 6,5 prosent». Med faste intervaller baker hun seg en pris og synger vakkert. «dritings i en bil» og «snakkes» får frem det beste og mest sårbare, med joviale kommentarer og bemerkninger mellom slagene.

Bandet går av scenen, men blir raskt trampet inn igjen. Det er faktisk sjeldent jeg har hørt et lignende krav om ekstranummer. «Vi selger merch. Det er overprisa som faen», svarer Syvertsen. Hun vant ikke årets selgerpris i Talkmore med den heis-pitchen.

Bandet avslutter med «i drømmene mine» og publikum synger av full hals. De to jentene foran meg sang nesten like vakkert som Syvertsen.

LES OGSÅ: Brenn. – Duster til himmelriket