Er dette det beste bygde-Norge kan få?

Det er noe grunnleggende frustrerende ved å forsøke å anmelde Hagle. Å anmelde musikk handler fundamentalt sett om å vurdere musikernes evne til å skape musikalske opplevelser - disse unike, forhøyede opplevelsene som løfter lytteren ut av hverdagen og inn i enhver følelse musikeren ønsker å formidle. Ingenting av dette er å finne i Hagle.

De fleste låtene høres ut som VG-lista kjørt gjennom et kjøttkvern, dandert med bare et lite strøssel bestående av banjo og ihjelslåtte Volvo 240-rim. De klarer på mirakuløst vis å blande et mangfoldig sett med sjangre, fra danseband til reggaeton, helt uten et eneste snev av originalitet. Det er faktisk vanskelig å finne en Hagle-låt som ikke hører til i en av to kategorier. Den første er Hagles egne stil som består av et enkelt banjo-riff, noen ganger en kassegitar, og hip-hop-trommemaskin med tekster om å kjøre gammel Volvo og drikke alkohol. I den andre kategorien, derimot, tar de med seg andre større artister og bare kopierer deres stil, om det er TIX eller ZadeKing, fortsatt med tekster om å kjøre gammel Volvo og drikke alkohol. Refrenget i deres aller nyeste låt, «Rom og cola», er for eksempel en nærmest eksakt kopi av Ballinciagas «Beklager».

Men dette er ikke en konsert som bør ses på med musikkanmelderøyne. Å skape musikalske opplevelser var aldri konsertens mål. Og hvorfor skulle Hagle i det hele tatt forsøke? Til tross for at de fleste låtene var totalt uoriginale, var stemningen i publikum helt på topp. Jeg har faktisk vanskelig for å minnes en konsert på Samfundet med et mer engasjert publikum, spesielt i det konserten ble avsluttet med «Bøgda» og scenen ble fylt opp av gira publikummere ikledd klær fra Felleskjøpet.

Et viktig spørsmål gjenstår: skapte Hagle stemning på konsert eller var det stemning på Hagle-konsert? Klarer Hagle å illustrere noe ved bygde-Norge som lykkes i å fyre folk opp, eller er Hagle bare en prisme som mange år med allerede oppfyrt frustrasjon over sentraliseringspolitikk reflekteres gjennom? Hva nå enn Hagle gjør, er det umulig å benekte at det fungerer til å skape fest.

LES OGASÅ: Irriterende bra om søvnløshet

Det er kanskje mer logisk å se på Hagle som et sosiokulturelt prosjekt snarere enn et musikalsk et. Hagle er ikke musikken de spiller, men kulturen de representerer. De fleste født utenfor Ring 3 har i det minste et kjennskap til utfordringene den norske bygdekulturen har blitt utsatt for de siste tiårene. Sentralisering, urbanisering og effektivisering har gjort at hele samfunn har blitt borte, og med det blir en kultur som tidligere var den mest dominerende her i landet mer og mer truet. Det er dermed ikke rart at det eksisterer et stort behov i bygde-Norge for å hevde sin særegenhet i møte med et samfunn som ofte ser ned på dem. Musikken kunne egentlig vært hva som helst.

Så lenge de kulturelle kjennetegnene Hagle representerer er til stede, og så lenge de presenterer en arena der landets bygdekultur kan stå fram i stolthet, blir det allsang og dans. Hagle er ikke «Bøgda» eller «Ærmen i kærmen». De er Felleskjøpet-caps, råning til langt ut på natt, wienerpølser på bensinstasjoner, wunderbaum og lokal stolthet. De er også arbeid uten ende, store mengder sterk sprit, rullings for å spare penger og NAV som største gjenværende industri.

Det må sies at denne representasjonen av bygdekultur kan til tider virke litt parodisk. At to karer fra Østfold, et av landets mer tettbefolkete fylker, bruker den historisk urbane sjangeren hip-hop til å formidle en nærmest karikert versjon av norsk bygdekultur på det som knapt kan kalles for dialekt får meg til å tenke: er dette det beste bygde-Norge kan få? Det er noe litt hånende ved at «Ærbeskær», en låt som promoterer evig arbeid og en nektelse av å ta fri, skaper så mye allsang som den gjør. Det hele føles som en Pete Seeger-konsert, men der proletariatet feirer sitt eget slaveri.

Hvis jeg hadde vært en urban byråkrat med ønske om å undertrykke landsbygda hadde jeg vært rimelig fornøyd med at kulturen Hagle promoterer består utelukkende av forgifta hjembrent, drittmat fra bensinstasjoner og en omfavnelse av evig hardt arbeid til den urbane overklassens fortjeneste. Det er nesten så den mer konspiratoriske siden av meg blir overbevist om at det ikke er en tilfeldighet at det er akkurat disse verdiene som blir fremmet.

Er Hagle en psyop ment for å promotere latterliggjørelsen av Norges bygdesamfunn? Antageligvis ikke. Men etter konserten satt jeg igjen med en følelse av nærmest håpløshet. Hvis Hagle virkelig er en kulturell bauta for og av bygde-Norge, har de en lang vei å gå i sitt eget selvbilde. Ble du virkelig «Født til å rægge», eller er meningsløs kjøring forbi nedlagte butikker og grendehus den eneste underholdningen å finne i et samfunn som nå mangler ordentlige møteplasser for ungdom? Er du virkelig en «Ærbeskær», eller er de økonomiske mulighetene i bygda såpass dårlige at du ikke har noe annet valg enn å gjøre det konstante fysiske arbeidet du må drive med til en sentral del av personligheten din slik at du ikke kjenner på tomrommet skapt av et døende kulturelt miljø? «Det årner sæ så lenge man har øl», eller er fastsettelsen av høyt alkoholforbruk som en essensiell del av bygdekultur et dødsrall fra en del av Norge som stadig blir underprioritert, der skolebygg står tomme og overgrodde ute i skogen ved siden av brakk jord i et land som har bestemt seg for å slå verdensrekord i matimport? Eller er Hagle bare morsom festmusikk? Det endelige svaret får være opp til lytteren.