Revyanmeldelse
Indøkrevyen 2025: Selvironi eller selvgodhet?
Gjennomført, skarp og så selvsikker som man forventer – årets Indøkrevy vet å spille på sitt rykte, men det er ikke alltid lett å se hvor spøken slutter og virkeligheten begynner.
Årets Indøkrevy, Frukt i våre haver, tar oss med inn i hagen til industriell økonomi og teknologiledelse. Et vakkert sted der frukten smaker søtere, gresset gror grønnere og solen skinner sterkere enn den gjør for resten av oss. Som sivilingeniørstudiet med høyest inntakssnitt i Norge mangler det ikke selvtillit blant denne gjengen. De er selverklærte strebere som skal ha A i alt unntatt ex.phil., og med årets revy beviser de nok en gang at hardt arbeid og dedikasjon gir gode resultater – denne gangen ikke bare på eksamen.
Skyhøyt nivå
Det er ingen tvil om at Frukt i våre haver er en revy med usedvanlig høy produksjonsverdi. Bandet leverer formidabelt med stilige gitarsoloer og en blåserekke som både lager fest og gir gåsehud. Sammen med stødige dansere fyller de sømløst inn tomrommene mellom sketsjene. Her er lys og lyd så elegant utført at de fortjener en egen hyllest. Kvaliteten var så god at man begynner å undre seg om de har hyret inn profesjonelle.
Det var mange sketsjer som traff godt, selv hos oss som ikke studerer indøk. Blant numrene som fortjener å løftes frem har vi «På mastersal», «Pappen min er sterkere enn din», «Snublet i fruktsalaten» og «På tide med stand», hvor sistnevnte til tross for den banale humoren er utrolig frisk. Skuespillerne kan mer enn å bare spille; med usedvanlig kompetente musikalnumre får de vist frem både sangstemmen og danserytmen.
Det er skikkelig gøy å se en revy som er så gjennomført at den oppleves proff samtidig som den har brodden en studentrevy skal ha. For de tør å utfordre, og er ikke redde for å tråkke noen på tærne der de synger om alt fra Gaza til oljeboring. Og er det ikke aktivister de tramper på, så er det andre siving-studenter. Det er nesten lettere å ramse opp hvilke linjeforeninger som ikke får gjennomgå, enn hvilke som gjør det. Selv journalistene i Under Dusken må tåle en streif.
LES OGSÅ: Flere kvinnelige artister på Samfundet
Hvis man ikke kan sparke oppover, får man sparke nedover
Overordnet spiller revyen på at andre studenter misunner indøkere og ønsker å plukke de saftige fruktene deres. Det er imponerende å skrive et manus som klarer å knytte så mange av sketsjene til det overordnede temaet, selv om det noen ganger kun er i form av fysisk frukt. Men en tydelig rød tråd kan fort bli et tveegget sverd. Som utenforstående uten drømmer om å jobbe i konsulentbransjen kan man til slutt bli mett på alle vitsene som tar sted i forretningsverdenen.
Noe av det viktigste for en studentrevy er å treffe med satiren, der politikk og humor kan møtes i perfekt symbiose i et forsøk på å sparke oppover. Men hvor skal man sparke når man setter seg selv på toppen? Resultatet blir en diss av alle studenter som skulle ønske de var indøkere, med en god dose humoristisk selvinnsikt.
Revyen spiller på hvordan indøkere ofte forbindes med fokus på omdømme, status og penger. Til tross for at det ofte gjøres med glimt i øyet, er det ikke alltid like tydelig hva som er satire og hva som er ektefølt. Tidvis lurer man på om de oppriktig godter seg når nok en datastudent bytter til indøk. Finnes det reell bitterhet for at andre universiteter også utdanner indøkere, og kjenner de det faktisk stikke i brystet hvis de ikke gjør mer ut av seg enn en siviløkonom fra NHH?
Det er trolig en sterk identitetsfølelse forbundet med det å være indøker, og de er utvilsomt en uvanlig driftig gjeng – men for en utenforstående kan det hele virke litt selvhøytidelig. Som tilskuer sitter man igjen med en følelse av å ha fått bekreftet en del av fordommene man gikk inn i revyen med, heller enn å ha fått dem lekent avkreftet.
LES OGSÅ: ULD i Nidarosdomen
Indøkrevyen tuller rundt med markedsanalyser og kvaler rundt pengenes opphav. De stiller interessante spørsmål om hvordan man skal beholde moral i jungelen næringslivet er og i et marked som presser stadig mer. Men kritikken av konsulentbransjens eksistensielle tomhet blir tam når det viser seg at konsulentfirmaet de refererer til i sketsjene, faktisk sponser revyen.
Tro mot seg selv
Som enhver vellykket studentrevy er indøkrevyen uforbeholdent innovervendt – en fremleggelse av den siste offisielle «vibe checken» i Janus. Forestillingen gir et innblikk i indøks refleksjoner rundt egne fremtidsutsikter og bekymringer. Kanskje ender man opp som en av for mange mellomledere i et ineffektivt byråkrati. Eller så ender man som konsulent og blir ekspert på å anvende sjargong.
De fleste vil si seg enige i at å gjennomføre markedsanalyse for å bygge Ikea-møbler er å ta vel hardt i, men når ellers skal man få bruk for det man har brukt fem år på å studere? Dette er poeng som nok også treffer en nerve hos dem som står utenfor indøks bugnende hage.
Alt i alt er indøkrevyen proppet med energi, og de sparer aldeles ikke på kruttet. Vitsene sitter løst og fengsler publikum med punchliner som nesten alltid treffer. Det er få studentrevyer som kan sies å levere på dette nivået, og det er det utrolig stas å være vitne til. Frukt i våre haver er en forestilling der publikum nyter fruktene av det harde arbeidet som er lagt ned i revyen.
LES OGSÅ: Knauskorets vårkonsert – musikalitet på et annet nivå
