Studentersamfundets symfoniske kontraster - en fryd for sjelen
Symforch brakte en tidlig sommer til Trondheim med cubanske rytmer og blomstrende symfoni.
Synet som møtte meg da jeg ankom lokalet var en fullsatt Lademoen kirke og et symfoniorkester som var klare for å gi litt farge til den ellers grå og triste søndagsaftenen. Studentersamfundets symfoniorkester var ikledd finstas mens de stemte sine instrumenter og varmet opp sine fingre før dirigenten tok scenen og magien begynte.
Det første stykket som ble spilt var «Cuban Overture» av den amerikanske komponisten George Gershwin. Stykket er sterkt inspirert av karibiske rytmer, cubansk perkusjon og varme toner. Dette var et resultat av en to ukers ferie Gershwin hadde i Havanna, Cuba.
«Cuban Overture» har en dramatisk åpning som sparker det hele i gang. Melodien er leken og storslagen. Symfonien har en rytme man kan danse til, noe Gershwin ville få fram fordi symfonien også tar inspirasjon fra cubansk rumba. Symfonisk musikk og cubansk rytme skapte en harmoni jeg ikke hadde hørt maken til.
Orkesteret hadde med seg cubanske congas, trommer som holdt rytmen i bakgrunnen som små hjerteslag. Symfonien hadde sine roligere stunder med myke toner fra strengeinstrumentene før det plutselig eksploderte igjen med glade karibiske rytmer.
Noe som jeg vil påpeke er at hele orkesteret levde seg inn i stykket med en eksentrisk takt. Deres kommunikasjon med dirigenten var helt bemerkelsesverdig.
Den symfoniske kontrasten gikk så videre med den tsjekkiske komponisten Antonín Dvořák og hans åttende symfoni. Dvořák var kjent for klassisk romantisk musikk og hans åttende symfoni ble komponert i 1889.
Hver eneste sats i denne symfonien ga meg en ro i sjelen som jeg ikke kan forklare med ord, men likevel skal jeg prøve. Stykket var inspirert av naturen, siden det ble skrevet mens Dvořák oppholdt seg i sitt sommerhus. Det var elegant og romantisk.
Stykket hadde toner som minnet en solfylt dag der du løper gjennom en blomstereng med fuglekvitter i bakgrunnen. Blåseinstrumentene var muntre, mens strengeinstrumentene var dramatiske. Det skapte en balanse som ikke kan beskrives som noe annet enn vakkert.
Symfonien gikk opp og ned i melodien, og man kunne få roen før det hele blåste seg opp med høyere toner, raskere tempo og en storslagen avslutning. Jeg fikk frysninger av den sterke melodien. Dvořáks åttende symfoni tok meg med på et idyllisk sommereventyr.
Jeg var i Trondheim, men med «Cuban Overture» kunne jeg like godt vært i en restaurant i Havanna. Sommeren er ennå ikke kommet til Norge, men med Dvořáks åttende symfoni blomstret blomstene tidligere.
Symforch ga meg en konsert som opplevdes som tidløs. Fra første stund ble jeg dratt inn og jeg kom meg ikke ut før applausen dro meg tilbake til den virkelige verden. Det hele ble avsluttet med velfortjent stående applaus.
