Sløtface støttet av Vrengt er en oppskriftsmessig totrinnsrakett i Lobbyen

Denne anmeldelsen tar i hovedsak for seg rogalandsrockerne i Sløtface. Men først må jeg dele noen ord om støttebandet Vrengt.

Mossebandet, som loker bort mye tid på Samfundet, har virkelig spilt seg opp fra lilleputt-løkken på Jeløya til de øvre indie-divisjoner. Kvintetten strutter av selvtillit etter en aktiv turnéhøst, og det låter utrolig godt. Fan-skaren i overprisede band-t-skjorter danser, svetter og utstråler herlig og smittende musikkengasjement. Jeg gleder meg stort til å følge denne guttegruppen videre. Så over til headlineren:

Sløtface går på scenen uten annonsering og knuser rett på med åpningslåten fra deres siste skive Film Buff (2024). «I used to be a real piece of shit» er en fengende og hardtslående pop-punklåt. Den er leken uten å være flåsete, og er pepret med hjertestanser og forsinkede trommetakter. Jeg måtte halvsprinte fra baren for å ta igjen et publikum som utvilsomt har gjort lytteleksen i forkant av konserten.

Frontfigur Haley Shea er bandets utvilsomme kaptein og kreative vannhode. Scenetilværelsen er beundringsverdig tilpassningsdyktig. Hun loser publikum mellom passasjene og etablerer tidlig hvordan denne konserten skal forløpe: «Slipp dere løs med én gang!» formaner hun etter bare to låter.

LES OGSÅ: For alle som ikke fikk nok etter Andrew Garfields Chicken Shop Date

Etter ti år som band har Sløtface gjennomgått store endringer; bassisten Lokoy kjører solo i LA og originaltrommis Halvard Skeie Wiencke har blitt far (jeg møtte ham på en sommerfest i fjor). Tomrommet fylles heldigvis av velgarvede musikkprofiler. Jeg kjente igjen Simen Følstad Nilsen på gitar, kjent fra det kritikerroste bandet Aiming for Enrike og Tobias Osland fra Hammok. Resten av besetningen fant jeg ikke navn på, men det låt knalltett.

Bandet er tydelig tilfredse med sin siste utgivelse, for de stiller med mye nytt. «Final Gørl», «I Confess, I Guess» og «Tired Old Dog» fungerer veldig godt. Vi får også rikelig med låter fra debutskiven Try not to freak out (2017), blant annet «Success» og «Nancy Drew». På sistnevnte sendte Osland gitaren til publikum, og en frilansjournalist med fri for kvelden tok sin fulle hyre med heftige shreddinger. Jeg bommet en røyk av ham etter konserten og fikk låne bildene til denne saken.

På et tidspunkt ba Shea publikum ta frem telefonene og lyse med lommelykten. Jeg har vært innom Lobbyen i dagslys, men aldri sett det svartrockete lokalet på denne måten. Det var reneste Santa Lucia-eventet på Svartlamon anarkistbarnehage i forposten til Verkstedshallen.

LES OGSÅ:  De heteste kulturtipsene for våren

Konsertens klimaks var nykommeren «Lift Heavy». Shea stilte spørsmålet som genererte like mange hender som «hvem stiller til styreleder i borettslaget»-spørsmålet, nemlig hvor mange punkere som hadde trent i dag. Den cardio-sky gjengen fikk servert tre minutter løpetime, med alle knepene i boken: publikum ned på huk, aerobics-løping og moshpits.

Mot slutten av konserten gjennomførte Shea den mest krampeaktige stagediven jeg har sett i mitt liv. Oppmuntret av noen kraftige hender ble hun stablet opp mot himlingen og ølklinet i taket.

Sløtface rundet av settet på utradisjonelt vis. Den småprogressive shoegazing-punklåten «Slumber» er vakker og traff den mindre outrerte fansen. De mest punkete jentene stoppet litt opp og kunne kanskje ønsket seg «Empire Records». Jeg er hverken jente eller særlig punkeraktig, og savnet også den låten. Den stilleste fansen satte mest pris på «Slumber». 

Sløtface har en imponerende merittliste med Spellemannpris, opptredener på Øya og SXSW, og en feature i Netflix-serien Sex Education. Shea har faktisk blitt omtalt som én av verdens største rockestjerner (ja!) av musikkmagasinet Kerrang. Nå var hun i Trondheim, og jeg kan melde om at Sløtface fremdeles har det – i aller høyeste grad.

LES OGSÅ:  I helgen feiret Trondheim radikalerne på Svartlamon