Føltes som å være på konsert i 2019

Så var man ute i en litt amputert by for å konsumere kultur med restriksjoner igjen. Jeg kjenner jeg er litt spent på hele opplegget etter å ha testa ut diverse former for konserter og offentlige arrangementer med ulike bordkonstrellasjoner og køsystemer. Inne i lokalet er det putta så mange bord og stoler det er plass til med en meters avstand og det er en lun stemning i salen.

Det begynner å bli en stund siden jeg så Valkyrien live sist. Det var på Parkteatret i Oslo i 2014, like etter at Farvel slekt og venner hadde kommet ut. Da var det full trøkk i publikum. Jeg forventer en rolig konsert, noe som gir mening. Valkyrien har blitt et roligere band med åra og de siste tre utgivelsene deres har hatt et mindre rock’n’roll preg.

Konserten åpner med åpningslåta på den nye skiva: «i drømmene mine», etterfulgt av «alt går an å la vær». Vokalist Tuva Syvertsen står i kontrast til det ganske nøytralt kledte bandet, med sin turkise baggie joggedress og krøllete blonde hockeysveis. Hvis jeg ikke visste hva jeg kom til hadde det vært umulig å gjette hva slags musikk denne gjengen spilte. Er man artist, så er man artist.

Det er deilig å høre på valkyrien og de vakre, men enkle tekstene fra den siste skiva, som majoriteten av det de spiller er fra. Valkyrien spiller en blanding av folk, rock og pop, med inspirasjon fra både jazz, elektronisk og masse annet. Det slår meg hvor utrolig dyktige musikere som står på scenen. Det går i både trekkspill, synth, hardingfele, og noe som ser ut som en El-mandolin med fire strenger. Bandets «frontfigurer» Tuva Syvertsen og Erik Sollid utfylder hverandre med hver sine unike sangstiler i det konserten fortsetter med «snakkes» og «midtstripa», samt «Drømte du om mer».

Akkurat når jeg tror det ikke kommer noen låter med fart i, setter de i gang med trykkeren «Min pipa». Valkyriens tolkning av en gammel norsk drikkevise. Herfra kommer det impro-partier og jazzete trommesoloer i fleng. Bandet har virkelig fått vann på mølla og det er vanskelig å sitte stille. Trekkspillet kommer ut på «Grøfter» til stor begeistring fra publikum, men det er når Erik og Tuva spiller duett med hardingfele at jeg virkelig føler at jeg får valuta på pengene. Dette får du ikke noen andre steder.

Det merkes at gjengen på scenen er erfarne musikere, for på konserter der alle sitter pent og pyntelig på stolene sine, kan det fort bli flau stemning mellom låtene. Ikke på Valkyrien konsert. Det vitses og tulles med publikum mellom låtene, mens instrumentene stemmes. Gamle fyllehistorier får god respons fra salen.

Det hele avsluttes med to ekstranumre som bandet forteller at de allerede har planlagt å spille uansett hvordan mottakelsen blir, selv om de innrømmer at det ofte er like mange som vil høre mer en det er som har lyst til å gå, så hvem gjør man egentlig en tjeneste? Publikum ler.

Ekstranummer én er «Straffangens Erindring». En sterk og intens låt som de tar i halvt tempo og dermed mister noe av trøkken sin. Så kommer ekstranummer to og det er selvsagt tittelsporet på den nye skiva: «slutte og byne». Denne funker ikke helt som et definitivt punktum etter konserten, fordi vokalen er kjapp og ganske mørk, så det er vanskelig å høre hva som blir sunget over et band som er litt for ivrige og tar i mer en de trenger. Og låta er en lang oppbygning som aldri helt tar av.

Men dette er pirk. Det var applaus, plystring og hoying over en lav sko gjennom hele konserten. Bandet leverte en sterk opptreden med både melankoli og ekstase. Det blir stående applaus etter konserten. I det jeg står å hoier og klapper for bandet kommer det fra Tuva «Big up for Radio Revolt». Hun har lagt merke til den lekre genseren min og gir oss en shout out. Sterkt.