Førsteklasses pubstemning

Det er ikke ofte at jeg går hjem fra en konsertopplevelse med mer energi enn før konserten. Nettopp dette opplevde jeg tirsdag 26. september da Barokksolistene med Bjarte Eike i bresjen opptrådte på Dokkhuset i regi av Kammermusikkfestivalen. Klokken var nesten bikket ti på kveldingen, og lokalet var duket til full sal. Publikum satt med en pils eller to, vinglass klirret blant et variert klientell av orkestermusikere, musikkstudenter, entusiaster og ikke minst den gjennomsnittlige mannen i gaten. Lystig prat klinger i den nedtonede belysningen, og et ensemble av gammelmusikk-instrumenter fyller scenen. Plutselig brer stillheten seg ut i salen som et magisk teppe, og belysningen endres for å annonsere: Nå skjer det!

Festivalsjef Sigmund Tvete Vik i Trondheim Kammermusikkfestival holder en kort introduksjon, og ensemblet gjør seg klar. Publikum avgir en overdøvende applaus, etterfulgt av total stillhet. Spenningen i rommet er så tykk at man kunne tatt seg et raust stykke om man var av typen til å ta med kakespade på konsert. Det som skjedde videre var intet annet enn bibelsk: La det bli lys! Og lys ble det.

Barokksolistenes musikalske leder Bjarte Eike åpner reisen med de vakreste toner fra sin fiolin. Så brer instrumenteringen seg ut. En hellig kavalkade av gammel-britisk folkemusikk, barokk og jazz fyller rommet med en stemning uten like, og gledesrusen smitter publikum. Publikum klapper med, og gitaristen Steven Player hopper frem og danser. En slik lykke har ord vanskelig for å beskrive, et ekte show for alle og enhver. Player rekker ut en langfinger og kommenterer sine 64 år på jorden, som møtes med latterbrøl fra salen. Organiske utviklinger, naturlig inkludering av tilskuerne og en meget generøs mengde scenehumor er stikkord for hele konserten, og det med perfekt mengde.

Repertoaret var meget variert, men beholdt sin røde tråd gjennom hele konserten. Vi ble introdusert for vokalsoloer fra fiolinist Tom Guthrie og vokalist Berit Norbakken, og dramaturgiske utøvelser fra hele ensemblet. Mellom numrene beholdt de ulike konferansierene stålkontroll på publikum og stemningen i rommet. Istedenfor å la publikum puste MELLOM numrene, gjorde de det geniale at all verbal kommunikasjon var like mye en del av underholdningen som selve musikken. Avbrudd, neddempinger og rolige løp utgjorde pusterommene publikum fikk, for så å starte motoren på høygir igjen. Publikum var helt med gjennom det hele, og det merkes at de ønsket mer etter det hele var ferdig.

Det var øyeblikk hvor jeg måtte se meg rundt, siden jeg fryktet at flere i salen holdt på å miste pusten av latter. Under operascenene de hadde gjenskapt var de rett og slett helseskadelig morsomme. Det perfekte lydnivået og belysningen i lokalet stemplet gang på gang hvor høy kvalitet det var, ikke bare på musikken, men også hele produksjonen av konserten. 

Det musikalske nivået var også nettopp av høy kvalitet. På scenen fikk vi oppleve ekstreme utøvere av toppkvalitet, og dette gjenspeilet seg i musikken og stemningen. Uten finstas kunne vi oppleve toppkvalitetsmusikk i meget avslappende omstendigheter. Gjennom en trygghetsfølelse i publikum, og en solid ro over utøverne, merkes det at dette er og blir et bra opplegg. Musikerne hadde en kontakt blant seg, med så store smil, at man kunne bli sjalu på hvor artig de tilsynelatende hadde det på scenen! 

Vi får oppleve en reise i tid, og konferansierene legger vekt på utviklingen av musikk som kunne oppstå på puber og barer i barokktidens England. Musikksjangerne holder seg noe trofast til dette, og enda morsommere ble det når de introduserte shanty-kulturen gjennom å involvere publikum. Gjennom shantyen «Haul Away Joe» lærer de tilskuerne refrenget og andre musikkstøt som ensemblet introduserer gjennom håndsignaler, og publikum svelger det med en gang. I tillegg til shantymusikk får vi også høre viser, opera, folketoner og mye mer.

Plutselig opplever vi noe helt nytt. Rundt publikum kryper musikkstudenter fra NTNU sakte langs salens vegger, og synger med i et stille kor sammen med ensemblet. Rommet får en meget sart stemning, og den vakre vuggesangen de framfører med 360 grader av ren sang kan bare beskrives som magisk. Dette er nok et eksempel på at publikum ikke var forberedt på alle overraskelsene Barokksolistene hadde i baklomma. 

Variert var det! Under avslutningen røpte ensemblet at de hadde øvd inn et stykke med studentene, særlig strykere, gitarister og en slagverker. De endte med et smell, og et sammensurium av hele konsertens sinnsstemninger. Etter et overveldende sanseinntrykk uten like marsjerer ensemblet sammen med studentene ut på sidene og ned midtgangen, mens de rolig synger på shantyen «Leave Her Johnny, Leave Her», hvor publikum nostalgisk sang med på refrenget. Her kunne en kjenne hvor fantastisk denne konsertopplevelsen faktisk hadde vært, og man kunne si farvel til alle utøvere mens de vandret ut av salen. En fest var kommet til sin ende, ikke for tidlig, ikke for sent, men akkurat når det passet. 

Så hva er dommen? Hva er det som drar ned poengsummen? Det er bare ett problem med konserten. Det er at det ikke finnes et réelt problem å ta tak i. Hele konserten var så skreddersydd, og stemningen var så stor at når en i publikum mot slutten knuste et glass ble det møtt med (ikke bare fra publikum, men også fra scenen) et rungende «HOYY», og det hele fortsatte som om det var en planlagt del av konserten. Jeg vil derfor dømme denne konserten til en soleklar 10/10. Om du noen gang har muligheten til å oppleve Barokksolistene på scenen, så er det min største anbefaling at du slår til, uavhengig av din individuelle musikalske preferanse! Jeg gleder meg til å høre mer, og ser frem til neste gang de beærer Trondheim med sin glede. For glede hadde de. Ut fra hva jeg så, hadde ikke publikum det halvparten så gøy som de som var på scenen.