Mer enn bare fasade fra Walton Ensemble

Vi befinner oss for presist 100 år siden i hovedstaden til det daværende britiske imperiet. London-poeten Edith Sitwell skriver avant-garde dikt som provoserer den ellers konservative befolkningen. Hennes ukonvensjonelle ordmønstre, ofte rettet personlig mot en ganske så liten gruppe mennesker, gir lite mening for de krigsslitne britene, som raskt avviser Sitwells verk for å være intet annet en meningsløst tull. Dette gjaldt derimot ikke komponisten William Walton, som så geniet i Sitwells dikt og bestemte seg for at de trengte musikalsk akkompagnement. Resultatet ble Façade – An Entertainment.

Til tross for svake anmeldelser i sin samtid, har Façade – An Entertainment blitt et kjært verk for mange i nyere tid. Dets 21 svært korte satser hopper fra en stil til en annen og byr stadig på nye overraskelser for lytteren, noe som holder oppmerksomheten på en måte som er perfekt for dopamintørste 2022-hjerner. Dirigert av Nicolai Kjennstadbakk Berg og med Hans Ona Gjul som resitatør gir Walton Ensemble oss en dynamisk og særdeles underholdende fremvisning av dette mangfoldige verket.

Stemningen blant publikum var allerede forhøyet da hornist Even Brodwall innledet verket med dets historiske bakgrunn og informerte oss i publikum at vi, til tross for den normale etiketten, faktisk får lov til å applaudere. Det tok dermed ikke lang tid før rommet ble fylt av mer klapping mellom satsene enn under OL i lengdehopp, noe som bidro til en uvanlig munter og lattermild stemning - dette til tross for å være en kammermusikkonsert på Dokkhuset. Den uformelle stemningen passet perfekt for Façades eksentrisitet.

Helt fra første sats blir man fengslet av resitatør Hans Ona Gjuls medrivende innlevelse. Han resiterer Sitwells dikt på en måte som til tider minner om 90-talls rap, andre tider om Broadway-sang, kombinert med en heftig dose blodhard tidlig 1900-talls britiskhet. Fra å gjøre militærsalutt til å så rope ut på bakfull cockney, hopper han lekent fra det ene stemmeleiet til det andre og blander det inn med pantomimeaktig innlevelse. Fremføringsmetoden gjør diktene engasjerende til tross for deres ofte utfordrende innhold.

Walton Ensembles forestilling av Façade er også imponerende musikalsk sett. Verkets dynamiske karakter krever stor fleksibilitet fra musikerne som må håndtere å hoppe fra polka til vuggesang til militærmarsj. Samtidig byr verket på et imponerende mangfold av harmonier, dog godt innenfor tonalitetens rammer – noe som ikke nødvendigvis er et selvfølge på Dokkhuset. På grunn av verkets utfordringer, samt dets snevre karakter, er det relativt sjeldent å høre Façade spilt live, noe som gjør Walton Ensembles mesterfulle fremstilling enda mer verdifull.

Komposisjonens erkebritiske eksentrisitet var en fornøyelse å høre live. Takket være dens korte og varierte satser med sine overdrevne, nærmest parodiøse fortolkninger av ulike tidlig 1900-talls sjangre, fylte Walton Ensembles fortolkning av Façade - An Entertainment salen med lattermilde smil. I møte med dagens underholdningsmiljø med sine lynraske kortsnutter, er det kanskje et verk som dette som bør trekkes fram. For mens mer konvensjonelle verk kan bli for langstrekte for vår tids korte oppmerksomhetsspenn, byr William Waltons komposisjon på uforskammet underholdning i kortformat, og med nesten like stort avhengighetspotensiale blir Façade kammermusikkens TikTok.