Nisjemusikk for et nisjepublikum

Tirsdag 26. september fikk jeg gleden av å oppleve en konsert under kammermusikkfestivalens svarte løype, nemlig musikk av den unge polske komponisten Martyna Kosecka. Konserten kan kort beskrives som en kavalkade av grensesprenging innenfor samhandling mellom akustisk treblås og elektronisk musikkteknikk. Svart løype «passer for deg som er risikovillig, har et åpent sinn og grenseløs interesse for musikk» ifølge kammermusikkfestivalens egne ord. Jeg må si meg enig i at det kanskje ikke er like lettfordøyelig, om du ikke har fått helt smaken på den «typiske samtidsklangen». 

Konsertsalen, et gammelt kapell, var lite belyst, med fokus på blå og nedtonede farger. Det var svært få sitteplasser, og rommet var forholdsvis tomt. Stolene var langt fra veggene, hvor fire høyttalere var plassert bak, frem, og på begge sider. Selv satt jeg midt i publikumsområdet etter anbefaling fra arrangørene, noe som absolutt viste seg å være viktig for min individuelle opplevelse. Jeg gjenkjente også flere i publikum som samtidsentusiaster, profesjonelle musikere og komponister. Jeg skjønte fort at klientellet selv satt med høy kompetanse, og at dette trolig var nisjemusikk for et nisjepublikum. 

Etter en kort introduksjon fra festivalsjef Sigmund Tvete Vik, satte klarinettist Klaus Ellerhusen Holm seg ned på en stol relativt nærme publikum, med mikrofon. I stor forventning og full spenning sitter publikum klar, og den lille, takhøye og lite belyste salen fylles av en dyp, grov og noe aggressiv tone fra Holms bassklarinett. Verket «Ábyssos» er i full gang. Plutselig hører vi en oppfølging i høyttalerene. Her har komponisten benyttet et kvadrofonisk lydoppsett, altså at høyttalerne ikke avspilles likt, men med varierende lydvolum og avspilling. Kosecka, som er bak publikum, prosesserer klarinettlydene i ekte tid mens utøveren spiller. Vi får en improviserende, men nøye gjennomtenkt musikkopplevelse. Utøveren som hopper mellom forskjellige klarinetter, særs bassklarinett og Eb-klarinett, er med på å skape et organisk og pustende lydlandskap med mye følelser, råhet og høy kunstnerisk og musikalsk verdi. Med gjentagende elementer som de aggressive bassklarinett-tonene og andre ostinater i de lysere registerene, møter vi mye kjent i konsertens lengste fremførelse. Dette gir verket en solid rot for publikum å holde fast i, mens Holm og Kosecka utøver sin kunst.

De to neste verkene fremført på denne konserten, også skrevet av Kosecka, bar preg av mye av det samme. Verket «Hypnos», fremført av Alessandra Rombolà på bassfløyte spilte rundt et noe mer tonalt utgangspunkt, og skribenten fikk følelser av folkemusikk. I motsetning til «Ábyssos» hvor vi får eksklusivt spilt og prosessert instrumentlyd, får vi heller servert bassfløyte med sine «menneskelige lyder» møtt i kontrast med et forhåndsinnspilt bånd, tungt preget av elektronikk og synter, nesten som i protest mot bassfløytisten. Man hører en tydelig bevisst opposisjon mellom instrumentene, samtidig med et forsøk på sammensmelting av lyd. Kombinasjonen av kontrast og samklang i organisk utvikling gjennom verket gjør at publikums sinnsstemning og pust går parallelt med musikkens gang. 

Det siste verket, «Hálos», fremføres av Holm. Han har nå har lagt fra seg de diverse klarinettene og går på scenen med en altsaksofon. Dette verket nytter også forhåndsinnspilt musikk på bånd, og likt de to andre verkene nytter det kvadrofoniske lydoppsettet liberalt. Likt fløytestykket er det også et fokus på kontrast og samklang mellom akustisk instrument og elektronisk bakgrunnsmusikk. Alle tre verkene bærer tungt preg av komponistens særegne klang, noe som er med på å gi konserten sin gjennomgående signaturlyd. 

Noe som imponerer meg er ikke nødvendigvis bare musikken, men også publikum og selve lokalet. Den fremførte musikken er teknikktung, både mekanisk, utøver- og lydmessig. Det krever mye energi og konsentrasjon for å ta inn alle inntrykkene fra instrument og høyttaler, så en rekker ikke å tenke på så mye annet. Dette var en universell opplevelse for hele publikumet, da det ble opprettholdt en komplett stillhet blant tilskuerne helt frem til det siste stykket av Kosecka (med unntak av applaus etter hvert verk). Det merkes en rar kombinasjon av tung, men lettende stillhet etter hver applaus og sceneoppsett. I stillheten tar publikum inn det de akkurat hadde opplevd samtidig som de omstilte seg for å gjøre kropp, sjel og sinn klar til neste overveldende sanseinntrykk. Ikke ett ord ble uttrykt frem til siste applaus på Koseckas siste stykke. Dette satte en helt unik stemning og forståelse blant alle i salen, en ble nesten tvunget til å lytte til hver minste lille lyd som spredte seg i rommet, fremførelse eller ei.

Til slutt, etter Koseckas komposisjoner var framført fikk vi en noe annerledes, men tematisk relatert fremførelse av stjerneutøverne Anja Lechner på cello, og Sissel Vera Pettersen på vokal. De improviserte med høy virtuositet, og utforsket sammen en vakker sammenkomst av teknikkeksperimentering på sine respektive instrumenter. Pettersen lekte også mesterlig med elektronikk, og prosesserte sin egen vokal på scenen som en del av improvisasjonen, som tilførte en eterealsk klang til Lechners vakre cello.

Så hva er dommen? Jeg skriver raust om både Koseckas komposisjoner og improvisasjonen av Lechner og Pettersen. Dette ikke uten mening. Det vi fikk servert på Lademoen Bydelshus var kvalitetsmusikk av meget gode utøvere. Det som trekker opplevelsen ned derimot er dessverre lengden. Det er ikke ukjent at samtidsmusikk tester grenser, og et ofte brukt element er tøying av lengde, tempo og gjentagelser i verk. Dette i seg selv er ikke nok til å dra et verk ned, siden musikken må dømmes etter sjangeren. Men jeg skriver ikke denne anmeldelsen som en ren musikkritikk, heller en konsertkritikk. Selv om verket «Ábyssos» er et meget interessant og virtuost konsept, er det mye gjentagelser, og ekstremt mange sanseinntrykk å ta inn på en gang. Det at verket varte i nesten tyve minutter gjør at man fort kan bli sliten av de store gjentagelsene, og at fokuset må være på høygir over lengre tid. I tillegg var lyden nesten smertefull å høre på på grunn av både volum og register. Særlig var det toner som ble prosessert under «Ábyssos» hvor flere måtte holde seg for ett øre, og noen i salen fant også frem ørepropper. De to neste stykkene var noe mer lettfordøyelige. Men siden alle verkene bar preg av mye gjentagelse og samklang, på tross av mye organisk variasjon, var det fortsatt noe vagt langdrygt over hele konserten. Dette ble forsterket av improvisasjonen mot slutten. Improvisasjonen utforsket mange forskjellige landskap, men overgangene kunne føles noe nølende, som ga følelsen av avslutning. Dette stemte altså ikke, da enten vokalist eller cellist dro i gang musikkens motor igjen i en ny variant. Dette i seg selv er ikke et enormt problem, da det er typisk for improvisasjonsstykker og må forventes. Problemet oppstår når det skjer gjentatte ganger, og om det kunstig gir publikum en følelse av at slutten er nær. Jeg følte selv at jeg ble noe lurt hver gang konklusjonen ble spunnet videre i en helt ny og noe urelatert retning. Det var rett og slett litt slitsomt til tider, og improvisasjonen varte i 24 minutter, hele 13 minutter etter estimert konsertslutt.

Husk, denne kritikken er i stor grad pirking, og omhandler konsertens oppsetning og ikke stykkene som individuelle musikkverk. Selv om den overnevnte kritikken drar ned, var all musikk av meget høy kvalitet. Jeg velger å dømme denne konserten til en 7 eller 8/10, og håper å høre mer fra Kosecka i fremtiden. Jeg anbefaler også å oppsøke musikken hennes, da jeg anser det jeg hørte på denne konserten som en fin introduksjon til samtidsmusikk. Dersom du ikke allerede er entusiast, er dette vennligere enn mye annet på markedet, men uten å miste sin relevans og eksperimentelle tilnærming. Det er derfor meget relevant også for samtidselskere, komponister og akademikere som har en fot innenfor sjangeren fra før av. Det er som sagt, nisjemusikk for et nisjepublikum.