Tilbake til forne tider i Djupvika

Wardruna består blant andre av hovedmannenen Kvitrafn og Ghaal som begge er kjent fra svartmetallbandet Gorgoroth. Jeg var så heldig å få sett dem da de spilte på vikingskipmuseet på Bygdøy foran Osebergskipet under Inferno-festivalen i 2009. Det var en helt uforglemmelig affære, og satte høye standarder for torsdagens utekonsert i Djupvika.

Stemninga må nok sies å være avgjørende for en konsert med Wardruna. I Djupvika var det ingen ting å si på den. Omgivelsene var midt i blinken for et band som dette. At været stadig skifta fra sol til regn, til regnbue og tilbake til sol igjen, var en såpass stor styrke for opplevelsen at man skulle tro det var koreografert. Sjøl hadde jeg strategisk plassert meg på sørsida av scenen, slik at jeg fikk både sjø og fjerne blåner som bakgrunnsteppe til urmusikken. At scena ikke var plassert nede ved sjøen mot nord, slik at alle fikk den samme opplevelsen, framstår for meg litt rart og overraskende.

Desto verre var det at brorparten av publikum sto vendt mot vest, og dermed fikk kveldssola i øynene rett over scena. Om effekten var planlagt eller ikke veit jeg ikke, men at de fleste så seg nødt til å myse eller holde hender over øynene, synes jeg var en uheldig effekt. Alt i alt utgjorde imidlertid vær, vind og ikke minst regnbue en magisk stemning jeg er glad for å ha fått oppleve.

Reint musikalsk leverte Wardruna som de pleier. Samspillet var sterkt, og det var tydelig at gruppa hadde øvd godt på repertoaret. Når tanken er at man skal spille urmusikk med rekonstruerte instrumenter og sjamanistisk tema og stemning, slår det meg imidlertid at det kunne vært fint med et mindre tight og gjennomkomponert arrangement. Det som i størst grad tærte på opplevelsen, var nemlig at lyden opplevdes alt for elektrisk. At man ser seg nødt til å ta i bruk forhåndsinnspilte opptak er forståelig, og det fungerte utmerket inne i vikingskipmuseet for fem år sida. På en utekonsert med Trondheimsfjorden et halvhjerta steinkast unna, og med vind og regn på alle kanter, føltes det derimot veldig kunstig og uvelkomment da bølgeskvulp og ulende vind ble spilt av som lydeffekter.

Andre elektroniske virkemidler som brå decrescendo, samt høytalernes høye og i natur elektriske uttrykk, bidro også til å bryte illusjonen om vikingmusikk i naturlige omgivelser. Jeg skulle svært gjerne sett en mer spesialarrangert utekonsert, som i stor grad burde vært ribbet for effekter og forhåndsinnspilte klipp. Samtlige droneeffekter fungerte langt bedre da de ble framført på scenen med trommer, munnharpe og bjørkelur. Som munnharpeentusiast håper jeg forøvrig på norsk tonal munnharpe på neste skive, Ragnarok, som blir siste i Runaljod-trilogien.

Alt i alt var likevel Wardruna i Djupvika en mektig og overbevisende opplevelse. Om du ikke fikk det med deg anbefaler jeg å se dem neste gang du har sjansen. Det fineste med denne typen musikk er at den kan nytes av et svært bredt publikum når den framføres på konsert, og jeg vil tro de aller fleste ville holdt dette som en positiv opplevelse uavhengig av musikksmak.