På med aluminiumshattene

Rabarbrateateret inviterer til svett paranoiadrama på det ellers så sofistikerte Antikvariatet. Med overbevisende og intenst skuespill leverer de en stort sett vellykket forestilling.

Publisert Sist oppdatert

Rabarbrateaterets forrige oppsetning, Mens vi venter på Godot, ble spilt under åpen himmel, som bød på lys og luftig motstand til Becketts absurde anti-drama. Bug har undertittelen «et paranoiadrama» og Festningen er byttet ut med en trang Bokbar. De fremste tilskuerne sitter bokstavelig talt centimeter fra skuespillerne. Det bare forsterker intensiteten i skuespill så vel som handling.

Vi møter Agnes, som lever i en ytterst prekær situasjon som et resultat av en vond fortid. Den er i ferd med å innhente henne i form av den terroriserende og voldelige eks-mannen Lars. Stykket begynner med at Agnes møter Peter, som er sjarmerende, men sær. De stoler på hverandre, og Peter tar også på sitt vis ansvar for Agnes. Men det som i begynnelsen virker som sære personlighetstrekk hos Peter viser seg snart å stikke mye dypere.

Stykket utforsker hva som skjer når ytterst sårbare personer som forsøker å karre til seg en eksistens, havner i gravitasjonsfeltet til ustabile mennesker. Uten å avsløre nøyaktig hvordan det ender, er det ikke akkurat et oppløftende bilde av menneskeheten som vises fram her. Det eneste mulige lyspunktet i Agnes’ liv, lesbiske Mette, blir avvist i stykkets store vendepunkt, med fatale konsekvenser.

Her støter stykket på et lite problem. Agnes er så til de grader offer for andre menneskers manipulasjoner at hun nærmest framstår som uten egen vilje – eller for å bruke Peters ord: Uten kjerne. Dermed blir det vanskelig for tilskuerne å identifisere seg med henne. På den annen side er det like fullt troverdig, da alle karakterene utenom Mette enten er kynikere eller manipulerende, både bevisst og ubevisst. Da er det også mulig å forstå Agnes’ avvisning av Mette. Hvem kan du egentlig stole på i en verden der de fleste er ute etter å ta deg?

Det ovennevnte problemet har først og fremst å gjøre med stykket som sådan, og ikke Rabarbrateatrets oppsetning eller skuespillerprestasjonene. De er stort sett solide. Silje Botten er overbevisende og intens som Agnes, mens Steffen Fagerbakk balanserer helt på grensen mellom gjennomført drittsekk og overspill som Lars. En annen slik karakter er Dr. Finn. Stian Hovland Pedersen grenser til det sjablongaktige som Peters tidligere lege, men tilfører likevel stykket en dose sort humor. Sindre Karlsholm som Peter er oppsetningens sterkeste kort. Det er han som framfor noen drar handlingen og den klamme stemningen stadig raskere ned mot undergangen.

Karianne Barstads oversetting og omarbeiding er god: Lokale referanser og komiske øyeblikk letter tidvis på den trykkende atmosfæren, men noiaen tar oss raskt igjen. Skuespillerne har eierskap til teksten og framfører den med overbevisning. Egil Stenhaug Strands nyskrevne musikk er for så vidt god, men tilfører ikke stykket noen ekstra dimensjon. Overgangen mellom scenene blir litt forstyrrende. Her er det trange rommet et problem, da skuespillerne må flytte ting rundt på scenen. Det kunne kanskje vært løst bedre om man hadde passet på å faktisk slukke scenelyset under sceneskiftene.

Men dette er forholdsvis små innvendinger mot en stort sett solid oppsetning der det meste stemmer, fra tekst og produksjon til skuespill og gjennomføring. Med Bug har Rabarbrateateret bekreftet sin posisjon som en viktig del av Trondheims kulturliv.