Østens perler er plassert i sikksakk-mønster og baner veien til rommet.
Østens perler er plassert i sikksakk-mønster og baner veien til rommet.

Gir et spark til de som sier «kunstutstilling er kjedelig»

Ni internasjonale kunstnere tar for seg utfordrende temaer med et lekent blikk uten å miste budskapet.

Publisert Sist oppdatert

Åpent: onsdag-søndag, kl. 13-17

09.12.21-06.03.2022

Kunsthall Trondheim har invitert ni internasjonale kunstnere til å bidra med nye bestillingsverk laget til gruppeutstillingen Sex Ecologies. I samarbeid med The Seed Box har Sex Ecologies blitt et prosjekt som har foregått over to år. Sosial rettferdighet og klimabevissthet som to sider av samme sak er kjernen.

Verkene ønsker å problematisere holdningen til natur, økologi, kolonialisme, seksualitet og kjønn i diskursen om ´det naturlige´. Med utgangspunkt i ulike fagområder som kjønnsstudier, miljøhumaniora og urfolksstudier blir det en sammensatt og variert utstilling som likevel holder en rød tråd.

Skyvedørene til kunsthallen åpnes opp og jeg kan flykte fra den milde snøstormen utenfor. Det åpne lokalet har store vinduer som bidrar med mye naturlig lys. Mother of Pearl av kunstneren Jes Fan er det første jeg får øye på. Det er fire stykker sateng i størrelsen 76,2x127 cm trykket med vakre irisiderte farger. De skjøre satengtrykkene er festet til to metallstenger som står i sterk kontrast til hverandre. Motivene er et oppblåst bilde av en åpen musling som har blitt merket med et kinesisk tegn som til sammen staver «Østens perle».

Selv uten forkunnskaper i kinesisk kommer budskapet om kolonisering og hvor grensen går mellom østersens naturlige perleproduksjon og ressursutnyttelse fram. Fruktbarhet og det feminine vises gjennom både tittel, materiale og motiv. Slik kobles kjønn, natur og kolonisering sammen på en måte jeg ikke var forberedt på. Trykkene starter tankene som skal prege meg resten av utstillingen, jeg blir spent på hvilke måter resten av verkene tar for seg dette.

Nytes best i det solitære

Videre dras jeg i retning av et stort forheng som står rett ved en hvit vegg. Dette er en lydinstallasjon og et silkerom på 280 cm høyde x 380 cm diameter, navngitt Láibmat som betyr «å flyte» på nordsamisk. Margrethe Pettersen utforsker vann og elv som resulterer i en sensorisk opplevelse. Forhenget i silke starter helt oppe i taket, ender på bakkenivå og er hengt opp som i en sirkel. Nærmere ses broderier i grønt som ligner sjøgress, det lyserosa og lyseblå silkestoffet er sammen med det grønne broderiet pent for øyet.

Lyskastere bidrar til følelsen om å være omringet av vann.
Lyskastere bidrar til følelsen om å være omringet av vann.

Det lette stoffet beveger seg som vann med hver en minste berøring. Inne bak forhenget ligger tre sakkosekker på et grønt teppe. Jeg setter meg ned, tar øreklokkene som ligger der på meg, og lukker øynene. Lyden av vann som sildrer og skvulper er lydopptak Pettersen selv har gjort fra Nidelven. Blandingen av joik og lyden av vann i bevegelse er transcenderende og jeg minnes min egen barndom å ligge ved sjøen i stillhet. Det er en behagelig å føle seg nært vannet, kilden til alt liv. Likevel er jeg skuffet over at åpningen i forhenget er så stor, jeg skulle ønske det gikk rundt hele installasjonen da den store åpningen gir en brist i illusjonen om å være omringet av vann

Interaktiv installasjon

Nede i underetasjen finner jeg min favoritt. Ved dørterskelen til Anne Duk Hee Jordan The Worm-Terrestiral, Fantastic and Wet henger lommelykter langs veggen. Dette er en stedsspesifikk multimedia-installasjon med neonfargede skulpturer og blacklight-video i 12´51”. Rommet er malt helsvart. Det er brukt skum, lateks, tekstil, gips, silikon og pigmenter for å lage blant annet et stort kamskjell med munnen åpen. Til høyre for inngangen er en stor grønn skulptur i plast, som et stort badedyr speiles den i det svarte gulvet og oppleves enda større.

Enkelte steder må man bøye nakken for å bevege seg rundt.
Enkelte steder må man bøye nakken for å bevege seg rundt.

Med musikk og lys bedre egnet til et dansegulv på en nattklubb vekkes en iver i meg og jeg dras lenger inn i denne egne lille verden kunstneren har skapt som skriker etter å bli utforsket. Skattejakten får fram barnet i meg. Innerst i rommet vises på en stor skjerm en video i sammarbeid med Pauline Doutreluingne. Hermafroditiske flatormer, sjøsnegler med engangskjønnsorganer og sjøpølser flikker opp på skjermen, fargene og bevegelsen til de ulike skapningene er mildt sagt fascinerende. Rommet blir en verden hvor alt det som er smått og tilsynelatende uviktig blir stort og krever oppmerksomhet. På veien ut undrer jeg over hvor lang tid jeg egentlig har brukt der inne da det føles som tiden stoppet.

Vann blir samlende for utstillingen

Kampen for sosial rettferdighet og klimaktivisme forutsetter handling, dette tematiserer utstillingen ved å la besøkende ta del i kunsten. Ettersom utstillingen er blitt gjennomført som et kollektiv av kunstnere til denne utstillingen forventes det en form for sammenheng i verkene. Det vil jeg si at de klarer.

Kunstneres ulike nasjonaliteter og familiebakgrunn muliggjør flere verdenssyn fra ulike deler av verden. Slik kritiseres synet på natur som synonymt med ressurser og profitt, samt tvungne binære kategorier for kjønn og seksualitet. Gjennom hele utstillingen dras jeg tilbake til havet og vannet, det fruktbare som utgangspunktet for liv. Samfunnsaktuell utstilling som hverken fremmedgjørende eller moraliserende og derfor kan den favne bredt.