Andre delfinale i MGP: Tre lunke griser og en sterk ulv

Lily Löwe - «Bad Baby»

Kveldens første innslag tar et tak på den mannsdominerte rockesjangeren og debuterer både i MGP og som artist. Med «Welcome to the Jungle» som hverdagskost i oppveksten og Wig Wam-gitarist Trond Holter på laget serverer Lily rock med skjeggete gitarspillere, lær og svarte klær og pyroteknikk så langt budsjettet strekker. Til sammen koker det opp til så stereotypisk 80-talls puddelrock som du får det, og i lengden faller det ganske flatt. Selv med engasjement fra den 27-årige debutanten, er hun ikke sterk nok vokalmessig til å bære låta. Jeg tar meg også hele tiden i å begynne å synge på «She drives me crazy» av Fine Young Cannibals så fort refrenget setter i gang, og sitter igjen etterpå og nynner den istedenfor «Bad Baby». Med svak lyrikk, enkel instrumental og manglende glimt i øyet er ikke gimmick og show nok dessverre.

Steffen Jakobsen - «With me tonight»

Fra ivrig debutant til lunken ringrev. Med både Idol og flere år i bransjen, både nasjonalt og internasjonalt, i baklomma gir Steffen et forsøk på å få country-sjangeren representert i MGP. Derimot faller dette flatt like fort som en kanskje hadde forventet. En får raskt følelsen av at MGPs pomp og prakt ikke er hans tekopp, og at sofaen hjemme med kone og barn frister mer enn en finalebillett. På lik linje med «Bad baby» kjører «With me tonight» også på med så stereotypisk country som en får presset inn på en scene, med cowboyhatter, plystring og klær som kommer rett fra kostymelageret til en spaghettiwestern. Er rock og country så lite representert i MGP at det norske publikum må få sjangerene servert med teskje? Den dype bassvokalen hans fungerer akkurat godt nok i versene, men det kan ikke redde han fra å synge på grensen til falskt i refrenget, og de klissete tekstene har rett og slett ikke nok sjel til at jeg kjøper dem. Selv med plass i gullfinalen var aldri «With me tonight» i nærheten av å lukte Eurovision.

Farida - «Dangerous»

Endelig snakker vi! Med tafatt første delfinale, og «ikke sjanse i havet»-låter til nå i kveld får vi presentert en låt det faktisk går an å sende til Italia med god samvittighet. Farida tikker alle bokser i MGP og serverer en pop-ballade som treffer hjerterota. 31-åringen har en lang karriere bak seg med både internasjonal kritikerros og opptredener på blant annet Øya-festivalen og by:Larm. Selv om hun fortsatt kanskje ansees som ukjent for mange er det nesten urettferdig for de andre deltagerene ikveld at hun med en såpass sterk låt ikke ble sendt direkte til finalen. Imens cowboyhattene til Steffen og pyroteknikken til Lily er nødt til å svelges med en god klype ironi, leverer Farida et flammende piano og dansene fiolinspillere med seriøsitet en lett spiser opp. Den klokkerene og sterke vokalen leverer også, og Farida har det ekstra lille glimtet bak øyet hvor hun får fram sjelen i musikken. Det er sårbart, vakkert og rett og slett MGP-toppklasse. Den siste gullfinalen er nesten en vits å se da det er ingen tvil om at Farida skal konkurrere i toppsjiktet i finalen.

Daniel Lukas - «Kvelertak»

Sistemann ut tar på seg voksenbukser og tar steget opp fra MGP Junior. Låta hadde derimot kanskje fungert bedre om han hadde holdt seg der. Daniel kan uten tvil smelte noen hjerter med sin flørting til kamera og sjarmerende smil, men det er en grunn til at Harry Styles kastet boyband-imaget ut av døra for å bedrive seriøs musikk. Det ser ut til at Daniel og låtskriveren Are Næsset har lest Sveriges Eurovision kokebok de siste årene hvor Daniel gjør et halvhjertet forsøk på Benjamin Ingrossos lysshow, Eric Saades karisma og Robin Bengtssons kleine dansemoves. I tillegg kokes låta sammen til en svak smørje av tidligere mannlige vokalisters pop-innslag i Eurovision, hvor resultatet er en litt lunken pure som har mistet piffen. Kudos for å synge på norsk da.

Christian Ingebringsten - «Wonder of the world»

Nok en gang ble Christian Ingebringsten sendt rett til finalen som forhåndskvalifisert med sin helt ok ballade. Greit så er han erfaren på scenen med kontrollert framførelse, sterk vokal og en helt gjennomsnitlig fin pop-ballade med piano og strykere. Likevel stiller jeg spørsmål rundt at Farida befinner seg i en delfinale i stedet for han selv. Den billige boy band-sjarmen og historien om at verdens underverker ikke betyr noen ting om en ikke kan dele dem med sin elskede blir også for klissete for en ensom ulv som meg. Låta er ok i seg selv under framførelsen, men så fort den er ferdig er den like raskt ute av minnet som A1 var ute av topplistene.