En utvannet etterligning av Muse, sier vår anmelder om kveldens vinner.
En utvannet etterligning av Muse, sier vår anmelder om kveldens vinner.

Første delfinale i MGP: – En sinnsyk feberdrøm

Første delfinale i Melodi Grand Prix var unik av mange grunner, men veldig få av dem er positive.

Publisert

Eline Noelia – «Ecstasy»

Med kveldens bredeste skulderputer starter Eline Noelia ballet med låten «Ecstasy», en ganske enkel pop-låt som blir krydret litt ekstra med Noelias spenstige vokaler. Spesielt på første del av refrenget får disse skinne, og de bærer den vanskelige (og lyse) melodien på en god måte. «Oh-oh-oh»-vokalene på slutten av refrenget kunne hun derimot ha spart seg for, og det ødelegger litt for opplevelsen av låten. Versene er heller ikke noe å skrive hjem om. Totalen blir en grei låt som kan slite med å skille seg ut i mengden.

Mira Craig – «We Still Here»

Mira Craig viser at hun fremdeles finnes ved å umiddelbart ryke rett ut av første delfinale – og vel fortjent. Låten forsøker å være en slags hymne, noe som kan forene og bemektige, men kollapser fullstendig under de altfor store ambisjonene. Resultatet er heller en ynkelig etterlikning av den mest stereotypiske Eurovision-låten du kan tenke deg. Vokalene er utilpass og sliter med å følge melodien, men den verste forbryteren er refrenget. «Nanana»-vokalene, som fyller 75 prosent av refrenget, er billige, late, og provoserende kjedelige. Dette gjør også at låten (som kun varer i tre minutter!) føles uendelig lang. Det desidert verste som ble framført i kveld, dessverre.

Trollfest – «Dance Like a Pink Flamingo»

Det er vanskelig å forklare hva dette var. Jeg har begynt å tvile på om det jeg så i det hele tatt var ekte, eller om det var en sinnsyk feberdrøm jeg har innbilt meg var virkelighet. Dette er gimmick-metal i sin mest ekstreme form, med svevende pop-melodier, «woah»-ing og skrikevokaler i en absurd kombo. Opptredenen, fylt til randen med staffasje og flamingorollespill, vekker utallige sterke følelser hos meg, men ingen av dem er fornøyelse eller danselyst – og i hvert fall ikke som en rosa flamingo. Synd for meg, får jeg si, for gutta i Trollfest ser ut som de storkoser seg i hva nå enn slags dionysisk festtilstand de har klart å oppnå. Det skal de ha honnør for, men trollfesten deres kan glatt gå uten meg.

Frode Vassel – «Black Flowers»

Kveldens store vinner er Frode Vassel med rock-låten «Black Flowers». Dessverre er ikke låten spesielt «rocka», det høres heller ut som en utvannet etterlikning av Muse, sterilisert og polert for å bedre egne seg på nasjonal TV. På sitt beste er låten uengasjerende og harmløs, men på sitt verste er den klein nok til at det går kaldt ned ryggen. Bruken av utslitte metaforer, samt måten linjen «We are the black flowers» blir levert på i refrenget, er eksempler på sistnevnte. Måneskin høres ut som ekstremmetal i forhold til dette. Jeg blir overrasket (og litt skuffet) hvis denne låten går hele veien til Italia i vår.

Elsie Bay – «Death Of Us»

Elsie Bay er en av de forhåndskvalifiserte artistene til finalen i år. Med sin opptreden i kveld gjør hun seg ikke bort på noen måte, men det spørs om hun har grepet så veldig mange heller. «Death of Us» har rett og slett litt lite som foregår, og sliter med å engasjere lytteren skikkelig. Helhetsinntrykket er ryddig og solid, og vokalene til Elsie Bay er det lite å utsette på. Men de alene klarer ikke å heve den litt tørre låten fra å være god til å bli veldig bra.