Ekte og ærlig

Med Slugger slipper Trondheimsbandet Johndoe sitt første album siden 2006. Det er et etterlengtet comeback. I fjor høst gav gutta ut to singler og gjorde to reunionkonserter på Blæst - samme scene som debutalbumet Ja Takk Til Trøbbel ble sluppet nesten ti år tidligere.

Siden Dødvinkel kom ut i 2006 har både bandet og lyden blitt mer moden. Oslomålet og den Joachim Nilsen-aktige vokalen er byttet ut med en særegen trønderdialekt som er både sår og heseblesende. Selve lydbildet er mer polert og tungt, samtidig som en hører at disse gutta vokste opp på 80- og 90- tallet; luftige gitarriff rammer inn flere av låtene.

Tekstuelt er Slugger en slags oppvekstnovelle. Den tar oss med tilbake i tid, til øyeblikk i en ungdomshverdag i Trondheim. «Her ble du født og her skal du dø, og alt i mellom må du finn ut sjøl», synger Jonas Skybakmoen på åpningssporet «No Sjer Du Lyset». Andrelåta og høstsingelen «Lengsel» veksler mellom et nedstrippet lydbilde med trommer og piano, og et gitartungt refreng med en skjør og ærlig vokal. «Dommedag og Ungdomstid» er godteri for oss som fikk musikksmaken vår forma på nittitallet, men de fleste kan kjenne seg igjen i verselinjer som «Du går alltid og vente når du e ung», og «Timan e mang og dagan tung, det går en faen i dæ når du e ung».

Stemmen til Jonas Skybakmoen fortjener å dveles ved. På tidligere utgivelser er det vanskelig å skille ham fra vokalister som Joachim Nilsen og Michael Krohn, men på Slugger har vokalen endelig blitt særegen. Den varierer mellom utydelig og heseblesende, som på «Fly og Tog og Bila», og ærlig og tydelig som på vakre «Kalde Sko». På «Lengsel» presser han stemmen så den brister. Jeg finner ikke noen bedre ord enn ærlig og ekte.

Albumet tekstualiserer et slags elsk- og hatforhold til trønderhovedstaden. Det handler om å vokse opp i byen og om å ville dra bort. Sistelåta, og albumets sarteste, «Trondheim Ground Zero» er en vakker avslutning på et album som absolutt står til forventningene: «Langt, langt vækk fra byen her, og lægg bak mæ en ruin». Lydbildet er aktuelt, men har samtidig elementer fra en fordums tid. Gitarriffene er fengende, trommene mørke og tekstene personlige, men samtidig så gjenkjennelige. Johndoe klarer å sette sitt særpreg på norsk rock med et album hvor alle låtene forteller sin egen lille historie.