Rolig opptreden fra en gammel blues-rocker
Daniel Norgren returnerte til Trondheim med nytt album i bagasjen.
Trondheims-favoritten Daniel Norgren vendte endelig tilbake til byen i går kveld etter forrige besøk i 2013. Norgren er aktuell med albumet Alabursy, som har fått strålende kritikker i hjemlandet Sverige, og nå skal han presentere det for sitt trofaste publikum i Trondheim. Trønderbyen er første stopp på Europa-turneen.
Lokalet på Byscenen er badet i blått lys, og røyken ligger tykk over scenen. Alabursys åpningsspor «The Summer Chafer» spilles i det vi spent venter på at Norgren skal entre scenen. Når han omsider dukker opp, setter han seg diskré ved pianonet og synger «Lonely Girl». Publikum blir musestille, alle hoder er vendt mot den høyreiste svensken. Låta setter tonen for resten av konserten. Det er rolig, behagelig og alldeles nydelig.
Balansert og voksent
Norgren har ikke forandret seg et kvekk siden sist vi så han. Iført den hvite capsen han alltid har på seg, plystrer han inn i mikrofonen på låta «If You Look At The Picture Too Long». Tekstene hans skildrer det enkle livet han lever i et avsidesliggende hus, dypt inne i de svenske skoger. Her har han spillt inn albumet i løpet av tre ensomme månender.
Det er en mer balansert og voksen Norgren som spiller for oss denne kvelden. Han sier ikke mye, og øynene er for det meste lukket. Bluesriffen er også fraværende på låtene fra hans siste skive. Det er de gode country-visene som får briljere, og vi ønsker den nye Daniel Norgren hjertelig velkommen.
Den dyktige musikeren drar fram trekkspillet og synger «Everything You Know Melts Away Like Snow», til stor jubel fra de oppmøtte. Han beveger seg hemningsløst i takt med tonene fra sitt eget trekkspill.
Blues-rocken er ikke glemt
På låta «As Long As We Last» blir Norgren akkompagnert av en trommis, som korer med. Han fornyer seg stadig underveis i konserten, og holder publikum interessert. Låta høres nesten polert ut, som er et uvanlig uttrykk fra det ellers så usminkede og råe lydbildet.
Mot slutten av konserten får vi et kjærkomment gjenhør med den gode gamle blues-rockeren i det han drar i gang «Black Vultures» og «Moonshine Got Me». Folk tramper i takt med musikken og kommer med anerkjennende rop.
Etter «siste låt» setter publikum i gang med et heftig trampeklapp. Norgren og hans to makkere for kvelden returnerer en siste gang og setter i gang «Once A Queen». Det er ikke til å legge skjul på at selv om vi elsker Norgren som singer-songwriter, er det lyden av elgitar og lange soloer som begeistrer oss mest.
