Susanne Sundfør – Music for People in Trouble

På sin nyeste utgivelse tar Susanne Sundfør tilbake den klassiske gitarklimpringen ispedd både piano, kontrabass og saksofon. Albumet er melodiøst, stillferdig og aldeles nydelig. Det er nok ikke uten grunn at hun har navngitt albumets andrelåt «Reincarnation». Det er på mange måter en ny Sundfør vi møter her. Jeg ville aldri tvilt på at haugalendingen kunne syngeakustisk, tidvis kun støttet av kassegitar. Til det er Sundfør en altfor rutinert og dreven artist. Dette er likevel definitivt noe annet enn det vi har hørt før. Distansen er særlig lang fra hennes forrige utgivelse Ten Love Songs hvor de elektroniske elementene er gjennomgående. Samarbeidet med Röyksopp virker fjernt.

Plata er ribbet for radiohitspotensiale, og et flertall av låtene mangler refreng. Det gjør ingenting. Tidvis er dette så vakkert og melankolsk at en nærmest fryder seg over den nedtonede stemningen. Der tidligere utgivelser virket innbydende til fest og dans, går Music for People in Trouble i motsatt retning.

Det skal legges til at det ikke bare er akustisk gitar og «enklere» lydbilder Sundfør serverer oss. «Good Luck Bad Luck» avsluttes med et jazzete og harmonisk saksofonparti som er helt enestående. Koringen på «Undercover» gir frysninger på ryggen. «The Sound of War», som er platas lengste låt, åpner med lyder en på ingen måte forbinder med krig. Et vassdrag komplementeres av fuglekvitter og bærer med seg en fredelighet og en ro som setter seg. Låta tar et vendepunkt etter nærmere fire minutter hvor lydbildet fylles av skremmende lyder og plutselig befinner man seg i James Wans rike midt i den første Insidious-filmen. Kanskje det er dette Sundfør mener er «The Sound of War».

Vendepunkter og fragmenteringer av et rikere lydunivers møter oss på flere av låtene. Dette er så overbevisende og gjennomgående vakkert at jeg nesten sliter med å finne passende ord.