ULD i Nidarosdomen

Ømmende, lindrende, mimrende. Hjernen går i drømmeland. Man omringes av skog og mark med bær og sopp, vakre, delikate, mektige, men også sårbare bølger av musikk og spill setter gamle viser i et eventyrlig lys. ULD farger Nidarosdomen og alt den rommer med musikk som fortryller. Følelser blander seg og lager en deilig aroma av nostalgi og naturlengsel når trioen står på scenen i Norges prydkirke.

Nidarosdomen fylles til randen av mennesker, skravle okkuperer hele kirken på fulleste volum. Kirkebjellene settes i gang og med ett blir det høylytte koret av mennesker mutt. Lysene dempes til vi ikke ser annet enn midtpunktet: scenen. Mørket ligger som en tyngende tåke over oss. På scenen er det to stearinlys og Jesu kors er i midten. Stillheten er oppslukende. 

– Det er helt spinnvilt, sier vokalist Une Lorentze Onarheim og trekker inn atmosfæren mens hun beskriver bandets drøm om å spille på Nidarosdomen. Det mimres til en nær fortid. Bandet var i Trondheim i høst da de reflekterte over hvor utrolig det hadde vært å opptre i et av Norges prydsbygg. Kort tid etter er drømmen oppfylt! Trioen sine trollbindende låter svøper inn kirken og gir oss en oppfatning at ULD er et perfekt pålegg i den praktfulle salen i Nidarosdomen.

Fra start til slutt er det et lyttende samspill mellom musikerne. Deres tilstedeværelse smitter over på publikum. Låter fra deres EP fra en annen virkelighet og et par nye låter, blir spilt med inderlighet og overbevisning. «Drømmer om» og «ikke tenk på meg» har med saksofon som et ekstra krydder. Den synger ut i rommet og etterligner på improviserende vis vokalens vakre og melankolske kveding.

Etter bandets opptreden av «Jeg følger deg i havn» puster bandet lettet ut. Det er heldigvis ingen i publikum som har besvimet. Dette har på komisk vis hendt under flere tidligere konserter, forklarer Une etter å ha spilt låta ferdig. Etter å ha sittet gjennom den følelsestunge låta dirrer det deilig i hodet og jeg må minne lungene mine på å ta tilbake pusten. Med et svaiende tempo og tunge takter får kroppen en dusig og svimmel etterfølelse. 

Trutt gjennom hele konsertopplevelsen snakker både vokalist Une Lorentze Onarheim, pianist Lucia Andreadatter Utnem, og trekkspiller Dagny Braanen Lindgren til publikum. Låtene blir presentert, historier blir fortalt, bandet får en sterk intimitet med publikumet som klukker til respons med en hånd på hjertet. 

Kirken gløder i lys som på subtilt vis endrer farge og styrke. I hodet dukker minner etter minner opp: Mamma leser for meg på sengen som barn, mormor lærer meg om Theodor Kittelsen gjennom Nøkken, Soria Moria, natur, sopp, og pappa som forteller meg om rypa som angrep farfar. Med ett kjenner man en lengsel mot naturen og det gamle, simple livet, samt de man vil holde i hånda når samfunnet oppstår ufordøyelig.

For første gang etter en konsert lar bandet seg rive med publikums bønner og legger på med enda en låt før konserten er mer enn komplett. De smører på med låta «Jeg skal finne deg» til tross for at det er en julesang. Likevel la den seg som et fargerikt lydteppe over kirken uten å ødelegge publikums oppfattelse av årstidene. Melodien er beroligende, med håpefulle ord om å finne tilbake til noen man er glad i. Med en gang legges låta til i julelista. 

Etter konserten er tærne ømme, hjertet banker tungt i takt med lungene som opplever en rusa reaksjon, alle i salen ser storøyd og fornøyde på hverandre. – Hadde konserten vært lenger så hadde det vært den beste jeg har vært på, hører jeg en si. ULD brakte frem noe sakralt og hellig, en konsert man tvilsomt vil glemme.

LES OGSÅ:  Knauskorets vårkonsert – musikalitet på et annet nivå