Shevils - Miracle of the Sun

Selv med lang fartstid er det imponerende hvor hardt og rått man kan få en plate til å bli.

Publisert Sist oppdatert

Det er imponerende hvor populær den fengende hardcoren har blitt siden 2010, med band som Blood Command, Kvelertak og Dangerface for å nevne noen få. Shevils er innom mange av de samme sjangertrekkene som de nevnte bandene, men klarer likevel å gi musikken sin et preg som skiller de fra resten av det norske musikkmiljøet.

Shevils drar på fra første sekund med låta «Black Ace» og dytter lytteren inn i en rocka og fuzzfyllt verden. Det er mørkt, hardt og sparker høyttalerne i stykker mens de ivaretar en groove som gjør at man ikke kan la være å la seg rive med. Det er tydelig at dette Oslobandet har energi og variasjon i haugevis. Tittelsporet tar ned tempoet før bandet blåser deg av stolen med de fengende og knuseharde låtene «Monsters on TV» og «Scandinavian Death Star”.

Det første høydepunktet får vi halvveis gjennom skiva med låta «No More You». Kanskje ikke den mest typiske radiolåta, men det er en låt som viser fram de mange ulike sidene av Shevils på best mulig vis. Old school hardcore beats med en ekstremt sint vokal og et brekk mot slutten av låta som kunne vært dratt ut i fra Heave Blood and Die sine nyeste postrock eventyr. En herlig låt med massevis av godt, men akkurat lite nok til at du ikke svimer av i stolen.

Kvaliteten har kanskje nådd et høydepunkt, men det betyr ikke at du har mindre å se fram til. En brutal overgang til deres siste singel «Wet Soaking Wet» vekker deg opp fra de drømmende tonene før de igjen tar tempoet ned og inkorporerer en mer sludgy sound i «We Failed This World». Her får vi også en tydeligere bruk av tamburin, noe undertegnede alltid drar på smilebåndet for i så hard musikk.

Det er tydelig at den andre halvparten av albumet er mindre wall of sound og enda farligere enn den første halvparten. De har mer luft mellom riffa og bygger mer og mer opp etterhvert som albumet nærmer seg slutten. Har du noen gang vært på en hardcore konsert vet du at når det blir helt stille før vokalisten gauler som i «Idiot Task Force», ja, da kommer du til å dø i pitten.

Når det avslutter med låta «It Never Ends» innser du at du ikke er klar for at plata skal ta slutt. En ekstremt fengende og hard plate med enormt bra produksjon, variasjon og deilig låtskriving. Selv om platene fra 2011 til 2015 er kule kan man trygt si at dette bandet har tatt steget fra bra til dritfet musikk. Er ikke disse karene å se på alle landets festivaler når samfunnet åpner igjen går jeg til protest.