Anmeldelse:

Spellling – The Turning Wheel

Å høre på The Turning Wheel er som å føle hvordan Alice hadde det da hun var i Eventyrland.

Publisert

Californiabaserte Chrystia Cabral, bedre kjent under artistnavnet Spellling, dukket opp på indie-radaren for fullt i 2017, da hun slapp sin mystiske, sjelfulle og eksperimentelle debutplate Pantheon of Me. På hennes tredje og nyeste plate The Turning Wheel er popelementene sterkere, men mystikken til Spellling er på ingen måte borte.

Der Spellling tidligere har lent seg inn i eksperimentelle og atmosfæriske stiler, omfavner hun på The Turning Wheel enkelhet og melodi. Et eksempel er åpningslåten «Little Deer». Enkle, men fantastisk smakfulle melodier kombineres med orkestrering, med vakre strykere og horn som bidrar med intrikate lag i lydbildet. Man trenger bare å lene seg tilbake og la seg omfavne av låten, ledet an av Spelllings rene vokal.

Strykere og horn brukes nærmest som ornamenter, som pynter og utfyller melodiene Spellling legger fram. Orkestreringen blir aldri voldsom eller slitsom, men er heller som å synke ned i en veldig stor og myk pute. Spesielt låter som «Always» og «Turning Wheel» gjør dette eksemplarisk.

The Turning Wheel er i den forstand et veldig drømmende album. På samme måte som Alice sovner og drømmer om eventyrlandet sitt, dysser Spellling oss i søvn og tar oss med til hennes drømmeland merkelig verden av fortryllende lyder og keiserpingviner (ref. «Emperor With an Egg»).

Likevel er ikke alt like harmonisk i drømmelandet til Spellling. «Boys at School» er en smertefull gjenopplevelse av en barndom preget av utenforskap og vonde følelser overfor alle rundt seg. Her får instrumenteringen en mørkere tone, og låten når et emosjonelt toppunkt. «Magic Act» er også dystrere, med uhyggelige vokaler fra Spellling om utmattelse og å forsvinne, før den avsluttes med en kjølig gitarsolo som får det til å gå kaldt nedover ryggen.

Nesten alt Spellling gjør på The Turning Wheel setter et varig inntrykk. Hun trollbinder, og lytteren må la seg rive med. Ved veis ende sitter man bare igjen med et ønske om å reise tilbake til eventyrlandet Spellling har skapt med dette albumet