<b>OMDISKUTERT: </b>De lærde strides om hamburgergrillen egentlig er en pølse.
OMDISKUTERT: De lærde strides om hamburgergrillen egentlig er en pølse.

Nattmat om dagen

Vi tester pølser. Styr unna Narvesen på togstasjonen hvis du vil unngå at faddergruppa tar deg på fersken i pølsekostyme.

Publisert Sist oppdatert

«Jeg håper du er sulten.» Le Dog blotter sin skinnende tanngard i et smil mot Dijon, i det Trondheims desidert travleste spiseri dukker opp i synsfeltet. Dijon slikker seg rundt munnen til svar. Restauranten kalles «Narvesen», og bør ikke være helt ukjent for den verdensvante gane. Den ligger nemlig ved globetrotternes knutepunkt – Trondheim sentralstasjon. «Nei, er du her også?» Le Dog får øye på Oignon Frit, som har hengt seg på Dijon. «Jeg var sulten», forklarer Oignon. I dag er det pølser på menyen.

Et skilt lyser mot de pølsesultne. «Er det buss for tog,» spør Le Dog, men nei, det er tilbud. «Alle pølser 25,-». Dijon utbryter: «Det er konge!» og drar fram lommeboka. De tre samler seg rundt pølsedisken og sikler over valgmulighetene. Oignon Frit tar rosinen i pølsa, en ostepølse surret i bacon. Dijon skynder seg med å forlange chilipølsa, for å ikke bli sittende med svarteper – den gråbrune hamburgergrillen. Le Dog titter ned på den innskrumpede hamburgergrillen og tenker at den minner mest om et stykke kull han en gang fikk i julegave. «Er burgergrill egentlig pølse?» spør Oignon bak ryggen hans. «Merde,» svarer Le Dog. «Jeg kom for å fylle tarmen.»

Pipa får en litt tristere lyd da det viser seg at man må betale ekstra for sprøstekt løk. Gruppa begynner å drøfte mersalgets rolle i moderne kommersialisme, før de blir avbrutt av dagens første krise – når den uengasjerte pølsemakeren bak disken forteller at det er tomt for lomper. Dijon holder på å gå i kjelleren. Dette er katastrofe. «Fint eller grovt brød», stotrer den ellers så nonsjalante pølseselgeren fra bak pleksiglasset. Oignon Frit og Dijon tar grovt. «Sunne matvaner trenger ikke være vanskelig», konstaterer Dijon. «Pyser», svarer Le Dog gjennom et skjevt glis. «Fint brød til meg, s’il vous plait.»

Oignon Frit setter tenna i oste- og baconpølsa og gjør seg klar til å gjenoppleve den sprudlende følelsen hun fikk som liten på diverse bensinstasjoner langs E6, men ekstasen uteblir. Denne pølsa er i beste fall OK. Den makter ikke å vekke noen lykkelige barndomsminner, bare dårlige. «Det kan også ha noe med å gjøre at jeg alltid spiste vanlig grill», innrømmer hun. «Mon dieu!», hvisker Le Dog skremt. Oignon Frit påpeker tørt at antibacen ved ketsjupstasjonen svir mer enn selve pølsa. Dijon forsøker å forandre den dystre stemningen, og hever stemmen for mot Le Dog:

«Ålreit nattmat da.»

«Synd det ikke er natt.»

«Mhm.»

Le Dog har kledd seg for anledningen: Pølsekostymet fra ferieturen i åttende har igjen fått se dagens lys (hvem skulle trodd). Panikken vokser når Le Dog, halvveis inne i det grelle pølseskinnet, utbryter: «Faen, vi må komme oss vekk! Det der er faddergruppa jeg ditchet for gratis mat.» En pølsekledd mann på 1,90 blir dessverre ikke mindre iøyenfallende av at han forsøker å løpe krokbøyd over fortauet. Oignon og Dijon slår seg til ro på en benk for å nyte de siste pølsebitene i fred – med orkesterplass til Le Dogs spissrotgang gjennom faddergruppa.