Magnus anmelder Øya 2022: Lørdag

Metteson

Det prisvinnende stjerneskuddet Sverre Brevik, eller Metteson, har endelig inntatt Øya-scenen, og befester med dét sin posisjon som en av de mest interessante fremadstormende artistene vi har her til lands. Han leverer et grundig gjennomført show som det er umulig å ikke like.

For det første har jo Metteson en enormt god sangstemme. Den er uttrykksfull på de dype partiene, og massiv på de lyse. Enda viktigere har han en herlig energi og en oppslukende scenetilstedeværelse som gjør det vanskelig å ta blikket fra han. Man merker Breviks teaterbakgrunn, for han beveger seg med en helt uslåelig selvtillit.

Bandet leverer bakteppet til høydepunkt på høydepunkt, med dødsfengende dansbare elektropop-beats og ordentlig fine koringer fra etterhvert hele fire korister. Jeg vil også våge meg på å gjøre noe så gubbete som å berømme bruken av trommepads over ferdig innspilte beats. Det låter så deilig og fullkomment, og det inntrykket forsterkes av at de spilles live.

Dette er en maksimalistisk og ubeskjeden popkonsert, og den føles på mange måter enda mye større enn det den er. Den er nøye koreografert med enkle, men effektive synkrone bevegelser, et lysshow som alltid spiller på lag, og et lydbilde som alltid passer perfekt. Alt dette gjør Metteson-konserten til en fest, og hypen er fullstendig fortjent.

Little Simz

Etter min personlige mening er kanskje Little Simz den aller kuleste bookingen Øya har gjort i år. Den britiske rapperen er kritikerrost, globalt fremadstormende og relevant med det fantastiske 2021-albumet Sometimes I Might Be Introvert. Frustrasjonen over å måtte velge bort Honningbarna-konserten var definitivt tilstedeværende, men bleknet raskt.

Kall meg gammeldags, men jeg elsker hiphop med liveband. Det er ikke noe galt med en DJ heller, men den ekstra lekenheten og det menneskelige trøkket som et godt band tilfører funker nesten alltid veldig bra som bakteppe til rap. Bandet til Little Simz er en herlig avslappet og karismatisk gjeng, som leker seg med musikken allerede på den dramatiske åpningen med «Introvert«. De er rett og slett bare sinnsykt kule å se og høre på.

Også har vi hovedkvinnen da. Little Simz selv har alt en rapper trenger og mer til - hun har de tekniske egenskapene, som vist på avslutningslåta «Venom», de sinnsykt fengende låtene, i «Protect My Energy» og «Point and Kill», og en uslåelig karisma og kulhet som gjennomsyrer konserten og gjør at hun har publikum i sin hule hånd hele veien. Til og med når hun snakker mellom låtene høres det musikalsk ut, som om hun hele tiden befinner seg i et slags slampoesi-nummer.

Publikum elsker faktisk Little Simz så mye at hun iblant blir paff av all applausen. Det føles rart å skrive, men det oppstår en helt spesiell kjærlighet mellom artist og publikum på denne konserten, og dèt er vakkert å være vitne til.

Jeg bøyer meg i støvet for Londonsrapperen, og mener dette har vært en av de mest minneverdige konsertene hele festivalen. Øya fortjener all honnør for å ha landet dette, selv om jeg ikke helt klarer å komme over at de plasserte henne samtidig som det mange mener er norges beste liveband. Mange flere kunne fått gleden av denne energibomben av en konsert.

Aurora

Aurora får det ærefulle oppdraget om å avslutte hovedscenen på Øya 2022. Det er ingen enkel oppgave, og hun ender opp med å gjøre det noe ujevnt.

Nesten all god popmusikk skapes i møtet mellom eksentrisme og tilgjengelighet for et stort publikum, og Aurora Aksnes som karakter må jo sies å være mer på den eksentriske siden. Hun prater om de «alle de vakre menneskefjesene» hun ser med en barnlig fascinasjon som nok kunne fått mange konspirasjonsteoretikere til å lure på om hun egentlig er et menneske selv. Hun er definitivt en gøy karakter og en fascinerende scenepersonlighet, og er spesielt god når sceneshowet er maksimalistisk og dramatisk, med mannskor eller eksperimentelle dansere som spretter rundt.

Aurora har en forfriskende balanse mellom lekenhet og profesjonalitet, noe som blir tydelig når hun stopper midt i en låt fordi noen i publikum tilsynelatende har skadet seg eller besvimt. Hun underholder og leker med publikum mens personen blir fulgt ut av vektere, og det blir en ganske koselig situasjon.

Det er likevel tidspunkter hun mister litt grepet om publikum. Selv om Aurora selv er interessant og lett å like er ikke nødvendigvis all musikken like spennende. Det er en stor nok del av setlisten som er litt for generisk kraftpop til at konserten har noen dødpunkter. Folk begynner å ta selfies i stedet for å følge med, og noen holder en mobil i været med teksten «Hvor er det nach?». Spesielt i konsertens første halvdel skjer disse litt seige periodene der publikum sliter med å fokusere.

Det er likevel lett å glemme under noen av konsertens store høydepunkter. De er det nemlig flere av. Det disko-inspirerte refrenget på «Cure for Me» treffer så det er vanskelig å stå stille, og konsertavslutningen med sin kreative koreografi og sitt maksimalistiske sceneshow er suveren. Det kanskje aller største høydepunktet er kanskje likevel når hun tar det helt ned og synger en akustisk versjon av kjærlighetslåta «Exist for Love». Sittende i et skjell i ekte Afrodite-stil skaper hun et vakkert øyeblikk som faktisk kan måle seg med da legenden Nick Cave spilte «Into My Arms» på torsdag.

Øya 2022 ble avsluttet med en litt ujevn konsert, men som likevel tilfredsstilte på mange punkter. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at festivalen med fordel kunne ha blitt avsluttet med litt mer trøkk enn det Aurora og co klarer å skape. Det er på én måte litt skuffende, men så skal det sies at Kvelertak spilte i Sirkusteltet samtidig, og at de som var ute etter trøkk mest sannsynlig dro dit i stedet.