Magnus anmelder Øya 2022: onsdag

Kings of Convenience

– Vår musikk kommer ikke fra en computer, så derfor tar det litt tid, sier Erlend Øye kort tid etter den legendariske duoen har gått på scenen. De starter nemlig med å stemme gitarene, noe som vekker et par bekymringer for om dette skulle være en slags pubkveld-konsert. Meningsløse bekymringer selvsagt, for Kings of Convenience er fortsatt i toppform.

Med en gang duoens fingre treffer gitarstrengene blir det tydelig at dette ikke er en hvilken som helst trubadur-konsert. Erlend Øye og Eirik Bøe mestrer sitt lydbilde på en måte få andre artister får til. Det er nesten absurd hvor organisk og vakkert det låter. Jeg har rett og slett aldri tidligere hørt akustisk gitar som låter så bra.

Som to eksentriske middelaldrende menn på scenen fikk faktisk Kings of Convenience det pratsomme Øya-publikummet til å være stille, og idet den nesten religiøse stemningen begynner å avta litt, henter de inn enormt dyktige gjestemusikere på bratsj, bass og trommer. Flere instrumenter og mer volum ødelegger likevel ikke den så verdifulle balansen i lydbildet, og er et mer enn velkomment tilskudd.

De som kjenner til Kings of Convenience vet at dette stort sett er enkle låter i oppbygning og harmonikk, der den behagelige stemningen og melodiene står i fokus. Men det er de små detaljene som løfter denne konserten til noe spesielt. Hver tone som spilles oppleves meningsfull og planlagt, og de dynamiske svingningene føles både nøye innøvd og helt naturlige. Det høres kanskje like svevende og eksentrisk ut som duoen selv, men jeg tror de fleste som har hørt dem live vil forstå hva jeg mener.

Mdou Moctar

Gitargudene lever! Rocken er tilbake! Ekte instrumenter! Få konserter klarer å samle rockegubbene og Oslo-hipsterne på den måten Mdou Moctar gjør. Han blander psykedelisk rock og vest-afrikansk tuareg-gitar, og spiller som om han har en lang jamsession med sine bandkamerater.

Konserten preges av lange, raske og enormt imponerende gitarsoloer. Mdou Moctar må være i verdenstoppen blant sologitarister, og er ikke redd for å vise seg fram. Det som derimot skiller han fra andre gitarister er de vest-afrikanske elementene. Det er sjeldent at gitarmusikk som dette oppleves så dansbart, rytmisk og engasjerende for så mange. Her har også trommisen en stor del av æren.

Jeg synes kanskje den evigvarende strømmen av gitarsolo på gitarsolo kan bli litt vel slitsom i lengden. Mdou Moctar er også en god vokalist, og jeg opplever etterhvert pausene fra sologitaren der vokalen og resten av bandet får plass som mer engasjerende.

Til tross for dette er det mye verdi i en booking som dette. Øya-publikummet blir her utsatt for en gitartradisjon som aldri har fått den oppmerksomheten den fortjener i vesten. Vest-afrikansk gitar er kriminelt undervurdert av etablerte gitarmiljøer på internett, og gjennom en så dyktig gitarist og låtskriver som Mdou Moctar blir flere utsatt for den fascinerende tuareg-stilen. Om gitargudene noen gang skal opp og fram for alvor igjen håper jeg vi kan se flere fra Niger, Algerie eller Senegal, over nok en gjeng fra Storbritannia og USA.

Gorillaz

Et headline-band på størrelse med Gorillaz kan noen ganger stå i fare for å hvile litt på laurbærene. Med en imponerende katalog, en håndfull store hits og tusenvis av fans i alle land ligger alt til rette for dem det sekundet de går ut på scenen. Heldigvis hadde Damon Albarn og gjengen et enormt overskudd, og viste spillegleden, energien og galskapen jeg ønsket meg.

Blodfans vil nok få mye ut av det som konstant foregår med bandets animerte karakterer på skjermen bak scenen. For oss dødelige stjeler karakterene på scenen mesteparten av oppmerksomheten, og bildene på skjermen blir svært kreative bonus-blikkfang. Heldigvis er konserten ispedd imponerende instrument– og vokalprestasjoner fra et band i verdensklasse. Damon Albarn er fortsatt i toppform, og har med seg akkurat passe mengde rockeattitude; han har nok til å være kul, men ikke så mye at han bikker over i det gubbete.

Det er mange høydepunkter i løpet av konserten, og selv om en del i publikum nok gleder seg mest til den enormt fengende «Feel Good Inc.» og avslutningsnummeret «Clint Eastwood», er de spredt godt utover. Både «Rhinestone Eyes», «Stylo» og «Dirty Harry» sitter som skudd, og på sistnevnte stormer Romye Robinson for første gang inn på scenen med herlig tilstedeværelse og kruttsterk vokalprestasjon.

Det er stunder der Gorillaz mister litt grepet om det noe utålmodige Øya-publikummet, og det er spesielt merkbart mot slutten av konserten. «The Pink Phantom» med Elton John og 6LACK er ingen dårlig låt, men kommer litt til kort som første ekstranummer. Det resulterer i at publikum blir en smule ufokuserte, selv om det ikke nødvendigvis bare er bandets skyld.

Likevel treffer bandets lydbilde bredt nok, og de mange feature-artistene de har med på låtene deltok kreativt på skjermen. Det hele resulterte i et veldig engasjerende show av høy kvalitet med en – etter min mening – perfekt headliner på Øyas første dag.