Pstereo: Fredag

Pstereo er endelig tilbake og det varmer virkelig et gammelt trønderhjerte å igjen kunne kjenne på folkelivet på Marinen. På dagens agenda står en meget variert godtepose det skal bli spennende å smake på, og når til og med sola skinner over Trondheim, vet en at en har en bra kveld i vente.

I LIKE TO SLEEP: Ettermiddagsluren i solsteika

Trioen fra Trondheim har fått æren av å åpne festivalen på hjemmebane. På slaget klokka fire kommer de tre svartkledde trønderne lokende ut på scenen og spør oss om vi er klare for å feste på Marinen. Et tydelig «ja» ropes ut fra ansamlingen utenfor Kanonscenen. Det er tydelig at jeg ikke er den eneste som har savnet Pstereo, og det virker som mange faktisk har sluttet tidlig på jobb for å være klare når dørene åpner. Folk er med god grunn utsultede etter å ha vært uten Pstereo siden 2019.

Som en eksplosjon en ikke var helt forberedt på, braker I LIKE TO SLEEP løs med sin ikke så beskjedne powerjazz. Pstereo har, som bandet selv sier, tatt en sjanse med å la en nisjesjanger åpne festivalen. For powerjazz er nok ikke det som nødvendigvis trekker til seg mye nytt publikum ut av det blå, selv om gutta gjør en grei jobb på scenen. I LIKE TO SLEEP faller dessverre i fella til litt for mange instrumental-band uten en karismatisk frontperson til å stå for publikumskontakten i å bli litt kjedelige utover i konserten, da det er lite som skjer.

Både under og mellom deres seks-sju minutter lange låter er det ikke mye karisma eller futt å hente fra trioen. Selv om jeg selv er forkjemper for at musikk skal klare å snakke for seg selv uten pyro og glitterkanoner, er det jo til syvende og sist et liveshow der en forventer litt mer enn en guttegjeng på jam-session i garasjen. Selv om også det har sin sjarm. Likevel var det god bakgrunnsmusikk å nyte i solsteiken fra gressplenen, og det er deilig å være i gang.

Death By Unga Bunga: «Verdens beste rockeband» elsker seg selv

Er det sekkepipe jeg hører? Trompet? I fanfare av et eller annet kommer i alle fall Death By Unga Bunga dansende og smilende ut på Elvescenen. Uten å kaste bort tid på å si hei kjører mossingene rett i gang med en punk-rock som definitivt gir alle som har hørt lydsporet til tidlige 2000-talls tenåringsfilmer nostalgifølelse. Om publikum har blitt litt varme i trøya allerede, er det bare å slå ut rockefoten nå, som også bandet selv gjør titt og ofte.

Var det en karismatisk frontmann jeg lette etter, trenger jeg ikke søke mer, da vokalist Sebastian Ulstad Olsen fyller rollen så til de grader. En kan heller ikke se bort fra resten av bandet, som er like mye med på leken som vokalisten selv. De lever rett og slett sitt beste liv oppe på Elvescenen. Death By Unga Bunga har en slags ironisk høy-på-pæra-sjarm, og når de proklamer at vi som publikum er så utrolig heldige som har æren av å stå her og se Norges, om ikke verdens beste band, må en både le og himle litt med øynene.

Selv om en som publikum kanskje ikke hadde plassert dem blant de store navnene i rocken, er det ikke tvil om at det som blir levert på scenen er av stjernekvalitet. Det skal sies at de til tider tøyer grensene for når det bare blir for mye tull med blant annet å på et tidspunkt spille gitarene i blinde på ryggen akkompagnert av koreografert dans, eller å råkline og loke rundt til Aerosmiths «I dont'wanna miss a thing» på anlegget som om klokka har bikket tre på nachet. Til syvende og sist er det bare gøy, og når artistene selv så tydelig koser seg på scenen, er det umulig å ikke også som publikum kapres av det hele.

Tai Verdes: Utstråler sola selv

For det meste av Pstereo-publikummet er kanskje ikke Tai Verdes et kjent navn, men som Tiktok-gjennombrudd og realitykjendis fra programmet Are you the one er han definitivt i vinden. Og med tanke på allsangen når han spiller den populære «A-O-K» hadde de fleste kanskje kjennskap til ham likevel. Uansett om navnet ringer en bjelle eller ikke, oser det iallefall stjernefaktor av ham. Han har en type publikumskontroll du rett og slett bare må være født med, og det er tydelig at Tai Verdes hører hjemme på scenen.

Hele konserten blir bare en real folkefest i solskinnet, og med sine surfe-gutt-vibber og tilbakelente holdning tar han Los Angeles med til trønderhovedstaden for en liten time. Det er med slike live-opplevelser man skjønner at Pstereo virkelig vet hva de driver med når de booker artister, og kanskje kan folk nå slutte å rynke på nesa over at radio topp 50 ikke er overrepresentert på årets lineup. Det beste med festival er jo nettopp det å bli positivt overrasket over ukjente navn og få helt nye favoritter å krydre listene sine med.

girl in red: Standup-show i fyr og flamme

«T-t-t-trondheim», roper Marie Ulven Ringheim, kjent under artistnavnet girl in red, og sparker i gang konserten. Med debutalbum, internasjonale spillejobber og oppvarming for Billie Eilish er det mye som har skjedd siden 23-åringen sist spilte på Pstereo for tre år siden. Det er tydelig blant publikum at det er mange som har møtt opp for nettopp denne konserten, og at Ulven uten tvil klarer å fylle hovedscenen.

Fra første sekund har hun en energi en får nakkesleng selv av å se på der hun hopper rundt på scenen. Jeg må selv flere ganger klø meg i hodet over hvordan hun holder klokkerene toner oppi all dansingen, og selv om hun selv sier hun savner pyro, trenger hun absolutt ikke mer enn seg selv for å fyre opp scenen. Dette er rett og slett rått.

Det er ikke til å komme unna at Pstereo-publikummet med en gjennomsnittsalder på 35 år ikke er hennes hovedmålgruppe, og det er gøy å se at en ung artist tør å tulle smakfullt med det. 23-åringen har så mange one-liners at vi midt oppi konserten får servert et standupshow som slår godt an hos et lattermildt publikum. Hun snakker mye, som hun også selv innrømmer, men med energien hun serverer under hver låt, må det da være lov å ta seg en liten pauseprat med publikum, spesielt når hun er såpass herlig å høre på. Alle anmeldere som mener noe annet kan gå og ta seg en bolle. Selv om hun spøker med både at hun endelig slipper å forklare hvem Kurt Cobain er og å ikke kunne spille opp til headbanging for stakkarene med ryggprolaps, viser hun til slutt gjennom både crowdsurfing og moshpit at alder bare er et tall, og at Pstereo-publikummet fortsatt kan å feste.

Dumdum Boys: Kveldens trekkplaster leverer

Mørket har senket seg, men det er absolutt ikke stille blant det yrende folkelivet som spent har stilt seg opp for kveldens headliner. Det er merkbart at det ikke er uten grunn at ringrevene avslutter kvelden, og at det for de fleste er Dumdum Boys som er kveldens trekkplaster. Tydeliggjort av allsangen som brer seg ut til selv toppen av gressplenen når de braker løs med «Enhjørning» som første låt.

Som en 25-åring med musikkglade foreldre har jeg også vokst opp med Dumdum Boys, men jeg må innrømme at jeg er spent. Prestasjonene i kveld har bredt over vært utrolig sterke, og selv med mange år i bransjen er det store sko kvartetten skal fylle. Siden dette også blir femte gangen de spiller på Pstereo kan en jo også lure på om publikum har gått lei, men det har de absolutt ikke. Når de til og med både på «Splitter Pine» og «Englefjes» gjør det dristige trekket å skru av musikken for å la publikum synge med, og får perfekt allsang tilbake vet en at en er vitne til historiske artister. Dumdum Boys holder koken gående i den drøyt en og en halv times lange konserten, og gjør seg definitivt fortjent til å være avslutningsartist for kvelden.