Hybridarevyen lever opp til tittelen: Spareblussmodus er definitivt av

Hybridarevyens store styrke er dansene som leveres på et svært høyt nivå. Både i fellesnumrene og i enkeltsketsjer er dansingen virkelig imponerende, med mye glede og god koordinasjon. Et poledance-nummer rett etter pause står igjen som et av revyens absolutte høydepunkter, med en tilsynelatende letthet og kroppsstyrke i dansingen som fikk undertegnede til å måpe. Her skal særlig skryt gå til danser og danseansvarlig Kristina Kristoffersen.

Det var masse energi og entusiasme i alle sketsjer og dansenumre, og svært lite som minnet om en revy i spareblussmodus. Skuespillerne hadde det åpenbart svært gøy på scenen, noe som smittet over på publikum. Dette var stort sett positivt, men kunne tidvis bli litt i overkant når skuespillerne ved et par anledninger brøt karakter ved å le av seg selv, noe som dessverre ødela litt av den morsomme flyten i sketsjen.

Hybridarevyen huskes ikke først og fremst for sketsjene, men for minneverdige karakterer. Leo Ajkic, spilt av Arthur Tyrhaug, returnerte i flere sketsjer med det samme morsomme poenget: hans forbindelse til Bosnia. Denne løpende vitsen falt i god smak, både hos anmelder og publikum. Det var derimot ingen som kunne måle seg med Oscar Timm Marcussen. Flere av hans karakterer var rett og slett fantastisk godt gjennomførte og morsomme takket være en enorm innlevelse og mimikk. Master Oogway er blant de morsomte karakterene undertegnede har sett på revyscenen.

LES OGSÅ:  Abakusrevyen: Uforståelig morsomt

Selve sketsjene bar preg av mye intern humor, og var tidvis litt vanskelige å forstå seg på. Jeg savnet også flere overraskende vendepunkter i mange av sketsjene, som stort sett fulgte i samme forutsigbare mønster. Unntaket var en sketsj om kilt-merchen til Hybrida som utviklet seg til et Ku klux klan-møte. Dette var en morsom og overraskende sketsj, som det dessverre generelt var for lite av. 

Heldigvis var det også flere sketsjer som ikke kun var basert på internhumor. Favorittsketsjen var et sang- og dansenummer i akt én, like før pausen. I denne sketsjen fortalte et foreldrepar sønnen sin om alt det positive ved å være Trondheim-student. Sketsjen var relaterbar og nostalgisk, i tillegg til å være morsom, og fikk også med seg publikum i å veive med armene fra side til side. 

Overgangene mellom numrene var gjennomført på en god måte, med et band som traff notene så perfekt at man glemte at de spilte live, komplementert av fun facts på storskjerm som vekslet mellom generelle og interne fakta. Bandet kunne vært enda mer energiske av seg, og man sitter igjen med følelsen av at de ble benyttet mest for overganger, og ikke som en selvstendig enhet i stykket. Dette kan være en følge av at låtene som ble spilt ofte var i samme stil. De bidro likevel til god stemning i salen, og det smittet over på publikum.

Revyen var lang, med varighet på over to og en halv time, og de kunne med fordel ha kortet ned flere av sketsjene. Særlig et par av sketsjene basert på ordspill ble dratt litt for langt ut. I første akt savnet man også mer variasjon i lengde på sketsjer. Alle sketsjene var omtrent like lange, og det bidro til en revy i et forutsigbart og gjentakende mønster. Etter pause var det større variasjon i sketsjene, noe som var positivt. 

Alt i alt var Hybridarevyen en energibombe av en revy, som til tross for at de til tider dro ut tiden litt i overkant, skal ha stor honnør for at de klarer å holde nivået energisk nesten hele veien. Dette bidro til en positiv publikumsopplevelse og man forlot forestillingen med et godt humør.

LES OGSÅ: Emil- og smørekoppenrevyen: Flyvende tallerkener er tilbake på Samfundet