Klamydia, gruppesex, og en fremtredende gigantisk penis

Det er tid for årets psykologirevy. Årets navn er Post Festum, og festen starter med et brak. Skuespillerne fremstår som ekstremt positive, og i starten føles det litt i overkant. Så rimes tvangsmani med dystopi, og vi forstår at valget om å fremstå som en stor gjeng med Stepford Wives er bevisst. Og det fungerer absolutt. Kostymene i åpningsnummeret er enkle, der den røde tråden er fargerike filler sydd på ulike måter, men de fungerer i sin enkelhet.

Vi savner psykologireferanser som går lenger enn ødipuskomplekset og gale psykiatere på Østmarka. Det er synd at de sketsjene som fungerer dårligst er de som prøver å ta inn psykologi. Vi frykter manusforfatterne ikke stoler nok på publikummet til å utfordre mer, og sitter igjen med et ønske om manusforfattere som bruker kreativiteten aktivt i flere sketsjer. Spesielt merkbart blir framstillingen av møllenbergs rivalri mellom studenter og voksne presentert av en engasjert David Attenborough for oppbrukt, og vi venter utålmodig.

De seksuelle referansene kommer på løpende bånd. Det er gøy i starten og når det ligger mer som et bakteppe, heller enn stadige utrop om gruppesex, klamydia og analsex. Det oppleves fort overflødig. Alle vet at sex selger, men med i overkant mye bruk av en gigantisk tøypenis, ble vi litt lei. Sjokkfaktoren forsvinner fort, og vi lurer på om studenter virkelig er så kåte (og fulle) som det blir framstilt her. Å sløyfe et sangnummer om one night stands hadde vært til alles fordel. Alkohol og fest forbindes i aller høyeste grad med studenter, men det hadde vært fint om de lekte med andre klisjéer. For eksempel føles nummeret om UKAs kultlignende tendenser som et friskt pust.

Scenen med et kollektivmøte om dopapir, der en ivrig romkamerat fremfører sentimental slampoesi om hvorfor Lambi er bedre enn First Price, er en av de mest minneverdige. Det er numrene der manusforfatterne tør å eksperimentere med språk og det absurde som er de sterkeste. Hederlig omtale må også gis til en sensuell striptease om hvorfor Totenflak er det mest fantastiske på jord, og en postapokalyptisk parodi på krenkesamfunnet.

Vår absolutte favoritt er scenen med en svigermor fra helvete, som hakker på stakkars Merete uansett hva hun gjør. Sønnen hennes, og barnebarnet, kan derimot aldri gjøre noe som helst feil. Når barnebarnet nevner klamydia, kommer det fort fra kjære svigermor at det, “det vet vel du hva er Merete”. Stakkars Merete, vi heier på deg, stå opp for deg selv og ikke finn deg i det. Barnebarnet bor i kollektiv med 14 andre, og vi faller av etter rundt 2 setninger om hvem som har ligget med hvem og hvorfor det er drama mellom absolutt alle. Bestemor viser seg derimot å være en mestermanipulator som gir barnebarnet råd om hvordan hun kan ødelegge forholdet mellom absolutt alle i kollektivet for å få gutten hun er forelsket i. Rått.

Bandet står høyt i kurs hos oss, og med en fremføring av 99 Luftballoons fra 1983 blir vi solgt. Spesielt i andre akt dras nivået enda høyere opp og de spiller låter vi ikke hadde forventet å bli servert på en revy. Skuespillerne er imponerende dyktige, og synger og danser synkront til kul koreografi. Derfor er det synd at kostymene og kulissene i de fleste numrene blir vel enkle, for med få grep kunne man hevet nivået betydelig.

Vi går ut døren til et snølagt Trondheim, og gledelig er det å lure på hvor de siste to timene ble av. Vi sitter igjen med en opphøyet sinnsstemning og fornyet energi. En revy skal fremfor alt underholde, og Psykologirevyen 2022 gjør nettopp det.