«På denne scene vil jeg bygge min revy»

Tross snøfokk er det fullt i lokalet når Aarhønen linjeforenings revy setter i gang. Bussene lider under de nevnte snøtilstandene, som gjør at undertegnede ankommer lokalet noen minutter for sent. Når jeg melder ankomst beklager de til meg for at showet allerede har startet. Høfligheten i dette førsteinntrykket er nesten uhørt, og jeg hadde egentlig foretrukket å bli kjeftet på, så jeg hadde sluppet å sitte med følelsen av å oppleve ufortjent godvilje. Uansett: Det er omsider revytid.

I årets revy er det heldigvis tatt betraktelig hensyn til at publikum ikke nødvendigvis studerer byggteknikk. Problemene som ofte er satt i internes situasjoner, omhandler universelle bekymringer som gjør det lett for selv den mest svevende Dragvoll-student å relatere.

Numrene som dreier seg om den gjengse students utfordringer, har dessverre en tendens til å flyte over i hverandre og er vanskelige å huske i etterkant. Da er det lettere å huske nummeret hvor en personifisering av fatøl synger en klagesang om sin dalende popularitet, eller nummeret hvor prins Andrew forsvarer seg mot pedofilianklager gjennom mediet sang. Revyens sterkeste nummer er absurde konsepter gjennomført med total dedikasjon. Hederlig omtale også til kjærlighetserklæringen dedikert til en omsider lovlig Ingrid Alexandra, det står en slags respekt av å si det høyt.

Vi må snakke om ordspill. Det er så mange av dem at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Det går så langt at det er inkludert et selvreferentielt nummer, som tematiserer dårlige ordspill. Reaksjoner overhørt i salen (på kav trøndersk) inkluderer: «Herregud e det her heile nummeret?», og «Åherregud, åfyf**n, nei æ ork itj». Vanligvis ikke akkurat de tilbakemeldingene man er ute etter i revy, men i dette nummeret tror jeg det var ganske midt i blinken etter manusforfatternes forhåpninger. Når det kommer til språklek i forestillingen har jeg også en innvendig vedrørende det yndede revyvirkemiddelet rim: Avis rimer ikke på strømpris. Det må vi nesten bare akseptere.

Bandet fortjener et eget avsnitt. Det er faktisk pinlig høy kvalitet på det de leverer kvelden gjennom, og spørsmålet må stilles: Er bandet for bra for formatet? På vei inn tilbake etter pausen, kommer det en funk-seilas ut av ingensteds og river med seg hele publikum til stor jubel. Tross noen spillopper innimellom later det til at bandet spiller en seriøs konsert heller enn en revyaften. Det er noe bekymringsverdig for revystrukturens del når de korte overgangslåtene mellom numrene etterlater et vemodig ønske om at bandet skal fortsette å spille, heller enn en forventning om hva som kommer i neste nummer. Det har selvfølgelig med at det er forskjell på å være frivillig student-skuespiller og å være fast bandmedlem. Skuespillet er halve sjarmen i revyforestilling, så problemet må tilnærmes på annet vis: Jeg fremmer ydmykt forslag om å leie inn krisedårlige musikere til neste år! Tror det er mye humorpotensiale å hente her.

Byggrevyen 2022 er fremfor alt en revy som tør å stille de store spørsmålene. Som «hva kom først, Trondheim eller torg», og «hva er egentlig de store forskjellene mellom Taliban og Jehovas vitner»? For svar på disse, og mange andre av livets store spørsmål, er det bare å ta turen.

Vi informerer i etterkant av publisering om at bandet også er frivillige i likhet med resten av deltakerene i revyen.