Politisk satire? I min revy?

Ahh, Byggrevyen. Sist jeg var her kom jeg sent på grunn av snøstorm, og mottok en beklagelse for at showet allerede hadde startet. Slik overstadig høflighet burde ikke testes to ganger, og jeg ankommer i god tid denne gangen. Været er like forkastelig, men revyen er like gjestfri: Med et skreddersydd pressepass (i papp) manøvrerer jeg meg mot et sete, og nyter noen sikkerhetsretningslinjer i sketsjformat. Årets revy har fått tittelen Til fare for liv og helse. Jeg syns preposisjonen burde være «med» men la gå, kunstnerisk frihet.

Åpningslåten sparker revydøren åpen, til god mottakelse i salen. Stemningen heves ytterligere av en kar på første rad som regelrett kakler i latter gjennom hele forestillingen. Det er faktisk helt umulig å ignorere ham. Jeg misunner denne mannens glede, og ønsker å ta del i den også i andre sammenhenger. Håper han kan komme og le litt for meg under eksamensperioden.

Bredt spenn

Det er generelt en overvekt av sketsjer som favner bredt; de dreier seg oftest om mer generelle ting. Noen av de mer byggvendte sketsjene er likevel blant de beste. En personlig favoritt er professor Clausens nedrykksforelesning, som truer med å redusere ham til førsteamanuensis: komplett med dommer og kommentator. Aner ikke hvem mannen er, men karakteren er realisert og manus er sterkt. Nok et godt eksempel på dette er «Sommerjobb?», som handler om frieri til studenter fra konsern med tvilsom etikk. Finnes det etiske bygg under kapitalismen?

Et annet høydepunkt er søstersketsjene «En manns følelsesliv» og «En kvinnes følelsesliv». Jeg vet hva du tenker: dette høres ut som Pondus anno 2001. Men! Det er faktisk vesentlig bedre enn som så. Bandet holder også såkalt «kreisi» nivå. Blåserekke og strykere i samspill med en stødig rytmeseksjon leverer tvers gjennom, og ringer inn fra pause med soloer fra samtlige. To ting til. 1: Daniel Day-Lewis kunne ikke levert bedre i rollen som «kran» i Byggbaletten. 2: Punchlinen: «Dette er Lundamo, ikke Fosen» presenteres uten kommentar.

Politisk kvarter/halvtime

Hvem sa forresten at studentrevy ikke er lærerikt? En lang låt om stoltyveri virker på meg som veldig eksperimentelle greier, frem til jeg spør min nabo og medjournalist hva greia er. Jeg får dermed forklart at Cezinando, som jeg også bare har perifer kjennskap til, er en hardbarka stoltjuv. Mitt kulturkort inndras nok snarest. Samfunnsaktualiteten bygges bare videre herfra: Støre og Putin får spotlighten, og det på måter som er kreative nok til å dukke unna problemene slike tema kan bringe med seg.

I kjøreplanen biter jeg meg merke i en trilogi av nummer som aktiverer et par varsellamper i hodet mitt. Disse er «Ukraina-krisen», «Tyskland-krisen» og «Midtøsten-krisen». Jeg roer pulsen med tanken på at hvis det fins én plattform som kommer til å håndtere dette med eleganse, sjarm og nyanse, så må det jo være en studentrevy. Det bærer langt, det gjør virkelig det, men like ved målstreken så må man nok si at det snubles litt. Konstruktiv kritikk: bare kjør alle tre på norsk. Lover at det lander bedre.

Småpirk

Som enhver god revy, har sangene undertekster. Eller skal vi si overtekster? For lerretet henger flere meter over scenen, og med vokalen litt lavt i miksen er det litt kronglete å måtte se opp og ned kontinuerlig for å få med seg både tekst og koreografi. Det er noen andre hikk også, som litt for lange punchlines og litt broket tempo, men ærlig talt folkens: slik skal det nå engang være.

Over det hele byr Byggrevyen på sterk underholdning, et stødig manus og gode fremførelser. Rusk er sjarm, og sjarm er revysjangerens valuta. Eller var det belgiske franc? Hvis du vil ta denne, og andre skøyelige referanser, er det bare å risikere liv og helse.