Revyanmeldelse

Saltrevyen: Lærerstudenter med en god dose selvironi

Det meste treffer ganske godt. Saltrevyen anno 2022 er en fest.

Publisert

Dørene inn på verkstedhallen åpner 18.30. Det er godt og friskt ute på Svartlamoen, men jeg kommer meg raskt inn, jeg og rundt 600 andre, for åpningskvelden er fullsatt. Lydnivået i salen er høyt. Praten flyter lett mellom publikum kledd opp i finstas. Det er lagt til rette for en god forestilling, som til slutt begynner, noen minutter på overtid.

Etter obligatorisk koronapause har Saltrevyen gjenoppstått, produsert av studentforeningen for grunnskolelærere på NTNU. Østenfor sol og vestenfor måne har selveste Espen Askeladd på jakt etter prinsessa som revyens røde trå. Mye av revyen er satt utenfor eventyrland, ofte i Trondheim by, noen ganger på fest, andre ganger på Tinder. Men Askeladden dukker opp ofte nok til at den røde tråden består.

Som i enhver revy med flerfoldige innslag – denne revyen har trettifem – er det mye som treffer og noe som ikke gjør det. Det er også i revyens natur at publikum ler på forskjellige steder. Helhetsinntrykket står likevel fast. Manusforfatterne har utvilsomt vært på jobb, skuespillerne virket mer enn bekvemme på scenen, og musikerne i bandet løftet hele opplevelsen til et høyere nivå.

Noen innslag er verdt å trekke frem. Delen om vennskap og intriger på folkehøgskolen fikk selv en anmelder som aldri har satt sin fot på en folkehøgskole til å virkelig forstå essensen av opplevelsen. To jenter lover å være venner for alltid, helt til de begge har seg med samme gutt. Jeg har hørt rykter om at problematikken er allmenn.

Også den vagt tilslørte kritikken av politiets rushåndtering treffer godt. Prinsen på god vei til å kysse den sovende kvinnen (her er vi en rask visitt tilbake til eventyrland) blir avfeiet etter manglende bevis. Heldigvis oppdager politiet noen som ruser seg i hjørnet. Noen havnet i hvert fall i arresten denne kvelden.

En lett beruset gjeng i salen var vitne til en godt gjennomført studentrevy. Jeg lo ofte nok til at lattermusklene returnerte godt trent hjem. Spesielt bra var revyen når jeg ble tvunget ut i latter selv om jeg ikke hadde lyst. Det er da det er best å le. Når man egentlig ikke vil. Heldigvis for årets Saltrevy er jeg glad i både tørr og noe drøy humor. Det leverte de masse av.

Absolutt alle i kongeriket Norge kan relatere når en barneskoleelev får lærerens rompe dyttet inn i ansiktet mens hun hjelper sidemann. Saltrevyen treffer best når de lager humor av sitt fremtidige yrke. Som med boyband-innslaget om mannlige lærerstudenter som kvoteres inn på barneskoler.

Jeg lo ei heller alene. Salen var med fra første sekund. De på raden bak meg holdt det gående fra start til slutt, med plystring og roping og klapping. Det gjorde også de på raden foran, og de ved siden av. Hele salen, med andre ord. Det var heller ikke vanskelig å forstå. Som trondheimsstudent kunne det meste relateres til, selv om noen av sketsjene var noe vel snevret inn spesifikt mot lærerstudenter.