Lysistrata: Tegnspråkhemmet i en døv verden

«Ingen sex før det blir fred», proklamerer Lysistrata. 

Vi befinner oss i det gamle Hellas under Peloponneskrigen. Mennene kjemper ved fronten, mens kvinnene, barnene og de gamle mennene er igjen i byene. Og nå er kvinnene lei. Skikkelig lei. Det blir Lysistrata som får den geniale idéen om å innføre en sex-streik for å ende krigen. 

Dramatikeren Aristofanes skrev brorparten av de gamle greske komediene som fortsatt er bevart, og Lysistrata regnes som et av hans aller morsomste verk. Derfor var jeg fast bestemt på å ikke gå glipp av en mulighet til å se det fremført. I denne omgang var det Trøndelag teater som skulle ha fremvisning. At det var et gjestespill med et tegnspråkteater, nemlig Teater manu, skulle ikke stoppe meg. 

Teater for alle?

Spørsmålet er om døveteater i det hele tatt er tilrettelagt for oss som ikke kan tegnspråk. For å forsikre meg om at forestillingen ikke kom til å bli en evigvarende mimelek for meg, gjorde jeg grundige undersøkelser i forkant av stykket. På nettsiden til Manu var det oppført en lydtekniker til oppsetningen. Det lovet veldig godt. 

Men for å ha det helt på det rene spurte jeg Trøndelag teater om jeg var velkommen til å se på, tross manglende språkkunnskaper. Svaret fikk jeg i form av en e-post med to billetter til forestillingen og et løfte om at det kom til å være plakater med tekst som forklarer handlingen. Jippi, da blir det Lysistrata på meg også!

LES OGSÅ:  Endelig! – Nablarevyen leverer en fulltreffer

Det var først da jeg kom inn i den fullstappede, men lydløse resepsjonen at jeg begynte å få kalde føtter. Idet jeg inntrer scenerommet er allerede flere av skuespillerne på plass, men i motsetning til hva jeg forventet har de på seg snekkerbukser og ikke toga. Det gamle Hellas har tilsynelatende blitt byttet ut med en byggeplass.

Åpningsscenen minner om Charlie Chaplins Modern Times, med en tydelig fysisk og universell komikk hvor vitsene er basert på ting som snubling og intense ansiktsuttrykk. Jeg har vanskeligheter for å være så mye mer konkret, fordi teksten og lyden jeg venter på uteblir. Dermed går mye handling over hodet på meg. I de første ti minuttene av stykket er salen i total stillhet, hvis man ikke teller med all humringen og latteren fra publikum.

 LES OGSÅ: Vi spår mye latter for Profe10

For de tegnspråkhemmede

Idet jeg begynte å gi opp håpet på tilrettelegging for oss tegnspråkhemmede, som stykket selv betegner det, skrus musikken på og det første skiltet vises. Under resten av forestillingen dukker det opp skilt i ny og ne, men det står lite annet enn helt åpenbare utdrag fra handlingsreferatet. Jeg får akkurat nok informasjon til å ikke falle av, men ikke helt nok til å henge med. Resultatet var allikevel utrolig underholdende og overraskende morsomt. 

Det er når vi kommer oss dypt inn i Grekenland at det virkelig tar seg opp. Vitsene blir grovere og grovere. Mens drøye og seksuelle tale-replikker vanligvis ender opp som enten kleine eller vulgære, oppleves denne fysiske tolkningen som både naturlig og frigjørende. Vitsene leveres med en letthet som får til og med meg, som fort blir ubekvem av grovheter, til å le høyt flere ganger.

Det er forbausende hvor universelt mye av det visuelle språket er. Under skuespillet vises mannlig og kvinnelig begjær gjennom at en knyttet neve blir til ståpikk og hender former en vagina over skrittet. Og når man skal kommunisere at man ikke vil eller burde utstråle begjær, dekker man bare for skrittet med hendene.

Det er en klisjé at seksualitet er kvinnenes sterkeste våpen og at menn har et så sterkt seksuelt behov at det trumfer alt, også krig. Tidvis bryter Aristofanes med de banale kjønnsrollene og får både menn og kvinner til å fremstå som like patetiske og desperate. Til syvende og sist har ikke kvinnene i Lysistrata mer selvkontroll enn mennene, og det er da det for alvor blir gøy. 

Anti-krig

Helt mot slutten av skuespillet har Manus versjon lagt til et anti-krig-budskap. «Et øye for et øye gjør hele verden blind» blir vist frem med stor skrift. Det er naturlig å bruke Lysistrata som en arena for å snakke om fred, og som tilskuer oppleves det både sterkt og rørende. Likevel har jeg i ettertid ikke klart å riste av meg følelsen av at anti-krig-talen var noe malplassert. 

Stykket viser frem det banale og meningsløse med krig gjennom at noen kåte menn er nok til å avblåse hele kampen. Ved å henvende seg direkte til publikum serverer Manu budskap og moral på et sølvfat, og som tilskuer mister jeg muligheten til å tolke selv. Det blir kjedelig og oppleves som et forsøk på å gi stykket konkret nytteverdi i form av aktivisme, i stedet for å la det få stå på egne bein. 

Reverserte roller

Det er vitser som flyr over hodet mitt og kvikke replikker som jeg ikke fanger. Faktumet at teateret bare var middels godt tilrettelagt, fungerte nesten som et virkemiddel i seg selv. Å se Lysistrata er det nærmeste jeg har vært å få et lite innblikk i hvordan det er å være avskåret fra hovedsamtalen. Døveteater var en unik opplevelse og jeg unner alle å selv få erfare å være litt utenforstående i bare én time. Det var som om handlingen skjedde i tre dimensjoner, mens jeg bare fikk oppleve to.

 LES OGSÅ:  Mann møter kvinne og livet kan aldri bli det samme igjen