En øyeåpnende beretning om blindhet

Vi sitter ute i teaterets fullt opplyste foajé. Det er her tolkningen av den nobelprisvinnende boken En beretning om blindhet av José Saramago skal begynne. Sitrende forventning preger rommet. For hvis et stykke kan bryte med det tradisjonelle teaterformatet på denne måten, hva kan vel skje da? 

Skuespillerne nærmest omringer publikum og trekker oss inn i den intense historien om en uforklarlig blindhetsepidemi. I nesten 30 minutter forteller et samstemt kor hvordan det hele begynte, og den taktfaste talen forlanger oppmerksomheten vår. Oppe fra balkongen forteller karakterene hvor de var og hva de gjorde før det altomgripende viruset inntraff. Damen med solbrillene, biltyven, den gamle mannen, øyelegen og konen – alle er og skal bli offer for den brutale og mystiske sykdommen. Sammen fraktes de smittede til et nedlagt psykiatrisk sykehus. Her stues de sammen og isoleres fra resten av samfunnet. 

Publikum forflytter seg i takt med forestillingens tre deler og vi befinner oss nå på «Hovedscenen». Som de som kjøpte de dyreste billettene for å se gresk teater en gang i tiden, får publikum æren av å sitte på selve scenen. Det scenografiske er enkelt, men elegant løst. Hvitt gulv og hvite stoler skaper et drømmeaktig uttrykk. Rundt scenen henger det tynne slør som en slags hinne, noe som gjør det lett å forestille seg hvordan blindhetssykdommen må oppleves; det er som om det melkeaktige belegget viruset forårsaker også har lagt seg over publikums øyne. Fumlende griper skuespillerne etter hverandre, de snubler, krasjer inn i stoler og publikummere for å nå frem. Her er det ingen som slipper unna. 

En stund har gått inne i det nedlagte psykiatriske sykehuset, og det begynner sakte men sikkert å rakne for de smittede. Det er knapt om maten og det er tydelig at verden utenfor ikke har tenkt å hjelpe dem. I kampen om hvem som skal få hva og hvem som har rett til å bestemme det, kommer det for en dag hvilket mørke som bor i oss mennesker. Her viser skuespiller Paal Herman Ims en glimrende skildring av den forferdelige og maktsyke lederen. Grusomhetene vi i krisetid er villige til å utsette hverandre for, blir formidlet på mesterlig vis gjennom Eivind Myrens lysdesign og Andrea Wagners scenografiske  mesterverk. Andre akt etterlater publikum i en svimlende tilstand.

Etter andre akt er det nærliggende å spørre seg: Blendes publikum av sp e k takulær lysbruk og spennende rekvisitter? Det er ikke til å stikke under en stol at det mest fengslende med denne oppsettingen er hvor imponerende alt rundt dialog og vanlig skuespill er løst. Karakterene i stykket skildres som navnløse og uten tydelige personligheter; det er lite for publikum å kjenne seg igjen i. Dette er likevel noe man som publikummer kan tilgi, vi er ikke her for å få servert baktung dialog og mellommenneskelig drama.

I tredje og siste akt er publikum plassert på tradisjonelt vis i salen, med ansiktene vendt mot scenen. Ute i den virkelige verden igjen møter karakterene apokalyptiske tilstander, hvor det blir nødvendig å holde sammen for å overleve. Både belysning og rekvisitter oppe på scenen bidrar til å understreke den truende og nye verdenen. Én etter én får karakterene tilbake synet. Dette føles brått og til dels også uforklart, og man sitter igjen med en følelse av at det kan tolkes i to retninger: Er dette bare sykdommens naturlige forløp? Eller skal blindheten, som plutselig forsvant, forstås som at menneskene nå har oppnådd en ny form for innsikt? De avsluttende ordene «Jeg tror ikke vi ble blinde, jeg tror at vi er blinde» peker nok mot sistnevnte retning.

LES OGSÅ:  To redde journalister på skrekkfilmfestival