Et glimt inn i framtiden

Det er en rolig gjeng som står klar på Tyven scene allerede en halvtime før konsertstart. Bandet tester lyd, mens Hedda sjekker at in-ear monitoren fungerer. Hovedpersonen har på seg en rød topp og korte Adidas-shorts, mens bandet er kledd i beige kordsfløyelsbukser og tilsvarende overdeler.

Det ser ut som at apparatet rundt bandet allerede er velutviklet, i det opptil flere hippe musikkfolk tar pep-talks med bandet og sjekker kabler og utstyr. På scenen står det Nord Stage synth, Kemper-pedalbrett og Novation bassynth klar til dyst. Det er ikke sikkert det sier deg noe, men om det gjør det vet du at det er duket for lydperfeksjonisme.

Hedda Mae går rett over i artistmodus i det «I Get Mad» starter, og hun går ikke ut av modusen før konserten på Tyven er historie. Bandet er, som forventet, utrolig tight og vellydende, og bassen fyller lokalet akkurat nok til at det kiler litt i kroppen.

LES OGSÅ: Tacobitch får deg opp på bena

Settet fortsetter med «Something Better» og «Comedy», og det er rett og slett en fryd å overvære energien og musikkgleden som blir formidlet fra scenen. Lekent og lett, catchy og melodisk. Mae nevner mellom to sanger at hun var delegat for to år siden, og at det derfor er ekstra stas for henne å nå være tilbake som artist. Om Trondheim Calling inspirerer til slike opptredener, må vi bare frede festivalen først som sist.

Det er vanskelig å være kritisk når man får et så polert produkt. Men det er kanskje akkurat det man kunne satt fingeren på hvis det skulle være noe. Er det for polert? Det blir et spørsmål om smak, men noen vil nok føle at Hedda Mae blir for forutsigbar med sitt naturlige scenetekke og allerede modne show.

Det som taler imot argumentet om at det blir for polert, er at låtene rett og slett er veldig godt skrevet. I en salig blanding av 70-tallets funk og soul, 80-tallets pop-optimisme og 10-tallets moderne lyduttrykk tar Hedda Mae det beste fra populærmusikkens historie med seg inn i det nye tiåret. Bandet tydeliggjør denne fleksibiliteten gjennom å veksle mellom vanlige, analoge instrumenter og digitale lyder fra synther, pad-er og en Macbook.

En annen gledelig utvikling blant mange fremadstormende artister er at flere og flere ser ut til å ha med seg dansende korister, noe også Hedda selvfølgelig har. For de som lurer på hvor langt man kan dra det, kan man lete opp James Brown på Youtube. For resten av oss holder det å få med seg Hedda Maes korist.

Etter sju låter, der siste er forestående debutsingel «Low Blow», er det slutt. Det ser ut som at bandet vurderer et ekstranummer, men konkluderer smart med at punktum var satt og jobben var gjort.

Godt levert.