Band of Gold forgylte Knaus

En liten scene i Trondheim blir inntatt av fire store norske musikere. Forventningene til denne sammensetningen musikere ligger høyt. Skillegjerdene, som vanligvis står veldig nærme scenen, er plassert litt lenger unna for denne konserten, fordi management vet at dette er respekterte musikere. De risikerer ikke ølsøl eller andre uheldigheter fra publikum i dette tette konsertlokalet.

Alle medlemmer av gruppa står plassert foran på scenen (selv trommis Olaf Olsen med fullt trommesett). Det gjenspeiler at enhver musiker er en viktig del av bandet, og at de egentlig trives i nærhet til publikum. Bandet har derfor ingen enerådig frontmann, selv om Nina Mortvedt på naturlig vis blir en slags frontkvinne, som med sin fantastiske vokal skaper en rød tråd i konsertens varierende musikalske uttrykk.

Bandet er en gjeng med mye erfaring. I det relativt nye bandprosjektet Band of Gold eksperimenterer de mye med diverse sjangere, og musikalske uttrykk. Det er allerede skapt mye blest rundt bandets debutalbumet i media, og de har mottatt mye ros, som bidrar til å heve forventningene til konserten.

Konserten trer i kraft med første låt fra det selvtitulerte debutalbumet: «No Way Around». Førsteinntrykk er viktig, og denne låta er virkelig en god komposisjon og et godt valg! Det første man lurer på da er; Hvordan gjør de denne låten live, som originalt har et vidt instrumentutvalg av blåsere og strykere? Og ikke minst, funker det?

Som forventet kommer det ikke en rekke med blåsere og strykere ut på scenen, men besetningen holder likevel en nydelig framførelse av denne flotte komposisjonen. De løser det på en god måte med at bass og synth til dels erstatter strykerne og blåserne på albumet. Det deiligste hadde selvfølgelig vært å ha med stryke-, og blåseinstrumenter på konserten, men da måtte de også hatt en større scene! Bandet leverer, og det er ikke annet å gjøre enn å nyte den presise og kvalitetssikrede musikalske opplevelsen.

Videre bygger de opp stemningen i varierte musikalske inntrykk som kan sammenlignes med kvaliteter fra Sufjan Stevens, Tame Impala, og Fleetwood Mac. Tredje låt i konserten er en heftig instrumental-jam som fenger til de grader, med frekke rytmer og wah-wah-gitar. Etterhvert, når både trommis Olaf Olsen, og vokalist Nina Mortvedt tar frem kubjella for å slå seg løs, groover det veldig og viser en annen side av bandet som man ikke kan oppleves ved å lytte til albumet.

Bandet tar publikum med seg opp og ned, fra mer up-beat/gladlåter, til hypnotiserende, psykedeliske partier, til roligere country/folk-inspirerte låter som «Ready». Konserten forløses i den mest kjente av låtene «But in the movie baby», etterfulgt av gladlåta «The Parade».

Det stråler en god stemning fra bandet, og det blir en del bevegelse i salen, men det merkes nok litt at publikum trenger å bli bedre kjent med låtene før de kan slå seg løs til dansing. Alt i alt gir de publikum en svært variert fremførelse. De holder seg ikke innenfor sjangergrenser men er et eksperimenterende band som svever mellom grensene og utvider dem.

De som enda ikke har tatt seg tid til å sjekke ut Band of Gold MÅ gjøre det.