Både gull og gråstein på Naborevyen

Til tross for mange ordspill blir det aldri helt steinbra, men til tider glimter det til likevel.

Publisert Sist oppdatert

Det er premierekveld på Naborevyen på Isak. Årets forestilling har fått navnet FEM til ære for at det er det femte året revyen settes opp som et samarbeid mellom Timini og Spanskrøret. Temaet er en eventyrlig reise som en student begir seg ut på i et byråkratisk kaos.

Showet starter sterkt med en enkel, men artig framstilling av de fem stadiene av sorg over en strykkarakter. Rett etterpå kommer en aldeles glitrende perle av en sketsj om Satans mildere bror, Stan. Her er replikkene godt skrevet, vitsene treffer, den komiske timingen blant skuespillerne sitter som et skudd, og den slutter med en artig twist. Dette viste potensialet til Naborevyen, så det er derfor skuffende at denne innledende scenen forblir den morsomste gjennom hele forestillingen.

LES OGSÅ: Indøkrevyen kunne gjort seg med en finpuss

Historien er løst knyttet sammen av at en Asgeir Ladden prøver å finne noen som kan hjelpe ham med å løse sine administrative problemer på NTNU. På veien plukker han opp en stadig voksende gjeng med andre karakterer som også lider under det samme systemet, blant annet en jente som kun snakker i ordspill om stein, og en forvirret italiener. Dessverre blir sketsjene som bringer denne røde tråden videre for fokusert på historien og de kunne med fordel ha plukket opp et par vitser på veien.

Dette er en revy som vil veldig mye og kaster ut både idéer og referanser i vildens sky. Da publikum entret salen spilte soundtracket til Sims 2, og personlig ble jeg veldig nysgjerrig på hvordan de skulle integrere det ikoniske spillet i sketsjer. Det samme skjedde da bandet spilte sangen fra kahoot med hatter på som symboliserte de fire valgmulighetene i spillet. Til min forfjamselse ble ingen av disse elementene nevnt igjen.

Dansenumrene er til tider underholdende og flere i ensemblet er genuint veldig flinke, men det trekkes litt ned av for mange dansere på scenen med litt ymse synkronitet. Bandet holder jevn kok, men i likhet med mange av sketsjene lider også de av mangel på energi. Av og til glimter det til, som da bandet spiller «Bad Guy» av Billie Eilish, og når de holder swingkonkurranse, men disse øyeblikkene med høy energi og tilstedeværelse kommer ikke så ofte som man skulle ha ønsket.

Et høydepunkt kommer rett etter pausen med en a capella-versjon av «Baba Yetu». Til tross for en litt tullete start med latter fra koret klinger det nydelig når de kommer i gang og publikum sitter som fjetret. Et annet musikalsk høydepunkt er sangen om Trond Giske, sunget av en aldeles glitrende Per Sandberg, mens trøndere i flannel danser ballet i bakgrunnen. Dog veldig underholdende holder også denne seg på den godmodige siden og sier ingenting verken overraskende eller sjokkerende om den festglade politikeren.

LES OGSÅ: EMIR bærer konserten på egne skuldre

Gjennom hele forestillingen drypper det mild kritikk av det overveldende byråkratiet som styrer livene våre som student og menneske, og hvor vanskelig det er å få kontakt med noen som faktisk har makt til å hjelpe deg. Kritikken tar likevel aldri steget over i det krasse domenet og forblir en mild kommentar på at byråkrati er håpløst. Det er symptomatisk for forestillingen at vitser ikke blir dratt langt nok. Ingenting nærmer seg kanten, men holder seg i det godmodige humrehjørnet. Det er underholdende, men de kunne ha tatt større sjanser.

Man sitter igjen med følelsen av at om revyen hadde gjennomgått noen innstramminger kunne det ha blitt glitrende. Eventyrhistorien blir langdryg og byr ikke på de morsomste delene av forestillingen og noen sketsjer mangler de solide vitsene. Likevel er det en sjarmerende forestilling, og når det sitter så sitter det godt.

Powered by Labrador CMS