Anmeldelse:
Batmans nye hovedkontor i Trondheim
ZEB-laboratoriet er like anonymt som en gjennomsnittlig Rema 1000-butikk.
I mars åpnet en helt ny bygning på NTNUs campus Gløshaugen. Nybygget, som er oppført av universitetet i samarbeid med SINTEF, er et laboratorium for nullutslippsbygg. Ifølge arkitekten Link arkitektur er dette «et signalbygg». Dette begrepet ble brukt om Guggenheimmuseet i Bilbao, har de siste årene blitt satt på nesten alt av mer eller mindre middelmådig arkitektur. ZEB-laboratoriet er intet unntak.
På avstand ligner det et kontorbygg som kunne ha vært plassert langs en eller annen motorvei. Fasaden er preget av svarte, vedlikeholdsfrie plater og vindusbånd med kraftige karmer. Den har en nærmest skulpturell form, der flere av hjørnene er preget av diagonaler. Visstnok skal formen være inspirert av en silisiumkrystall.
Når du kommer nærmere, innser du at det ikke er noen bensinstasjon i første etasje som selger pølser til en tier. Bygningens førsteetasje preges delvis av store og åpne vinduer. Bare synd at vinduene er gjemt bort bak en skjerm av solcellepaneler.
Teknisk sett høres ZEB-laboratoriet imponerende ut. Det kalles et «nullutslippsbygg», noe som vil si at den energien bygningen produserer på lang sikt, skal kompensere for utslippene i forbindelse med byggingen og driften. Solcellepanelene skal stå for energien.
Les også: Studenter i Trondheim må betale mer for strøm enn andre steder.
Container-lignende installasjoner
ZEB-laboratoriet har foruten de svarte platene en kledning av svartbeiset trepanel. Mellom det loddrette panelet løper kraftige, diagonale trestolper – en konstruksjon som fører tankene til danske bindingsverkshus. Sammen med den synlige trekonstruksjonen som også kan ses inne i bygget, er dette det mest forsonende trekket ved ZEB- laben.
Problemet med den trekledde fasaden, er at den er helt lukket. Her er det ingen vinduer i første etasje. Annet enn noen søppelcontainerlignende installasjoner og en svart metalldør som ligner varelevering eller rømningsvei, er det ingenting her. Det minner om baksiden av en Rema 1000-butikk. Hvorfor inngangsdøren og de sjenerøse vinduene ikke er plassert her, er en gåte.
Deprimerende omgivelser
Link arkitektur har også ansvaret for landskapsarkitekturen. Likevel er det å kalle plassen rundt laben for landskapsarkitektur like misvisende som å kalle Kåre Willoch ung og viril. Området rundt inngangen er belagt med betongstein lik den du kan kjøpe til spottpris på nærmeste byggevarehus.
Men steinen er tross alt bedre enn den nattsvarte asfalten som pryder resten av området. En babyhåndfull benker sørger for at du kan nyte synet av asfaltjungelen, en ustelt skråning og en samling fargeløse bygningskompleks.
Det minner om en transformatorstasjon satt sammen av slette, umalte betongelementer. Noen busker og et knippe trær med stammer så tynne som fyrstikker gjør ingenting bedre.
Hvor er superhelten?
Det er åpenbart at teknikken har kommet foran estetikken. ZEB-lab minner om First Price-versjonen av Batmans nye hovedkontor. Møtet mellom fasadeplatene og treverket virker som et halvhjertet kompromiss, der utbygger egentlig bare ville ha en platekledd vegg. Stjerneskruene som er dunket hardt inn i trepanelet kunne med fordel ha blitt erstattet med spiker.
La oss ikke engang snakke om den såkalte landskapsarkitekturen. For teknikk og estetikk kan være to sider av samme sak; en bru kan eksempelvis være en ingeniørbragd og et tiltalende landemerke. ZEB-labs sorte bygningskropp og grå omgivelser suger alt liv ut av landskapet. Å kalle dette for et signalbygg er i beste fall freidig. Et signalbygg skal være noe med egenart, ikke en kopi av Powerhouse på Brattøra.
