Cigarettes After Sex - Cry
Søtt, melodiøst og sensuelt på grensa til det kjedsommelige.
Cigarettes After Sex leverer nok en gang stemningsfull drømmepop i sukkersøt lake. Det nye albumet Cry overrasker ikke i nevneverdig grad. Låtene er like nedpå som alle de har gitt ut tidligere, og passer perfekt til… Til hva?
Ved første øyekast er det lett å legge merke til at alle låtene på albumet er omtrent like lange. Dette er trolig tilfeldig, men likevel med på å skape helhet i albumet. Den drømmende gitaren, den lavmælte vokalen og den fremtredende klangen skaper generelt følelsen av at man enten svømmer i sirup eller hører på et album som er fysisk limt sammen. Dette er nok litt av intensjonen; man hører at dette ikke er musikk som skal overraske. Den skal behage – og det gjør den.
De beste låtene på albumet er «Touch» og «Heavenly», mest fordi de gir lytteren en liten forandring. «Touch» har et litt lystigere uttrykk enn de øvrige låtene, i tillegg til at gitaren spiller mye melodi. «Heavenly» går litt kjappere og lydbildet er svært helhetlig. Når dette er sagt er kanskje det mest påfallende ved dette albumet at låtene er veldig like. For noen oppfattes kanskje utviklingen, eller snarere mangelen på slik, skuffende. Jeg er selv blant dem som savner lydlandskapet på den første EP-en deres, EP I, da lydbildet fremsto mer flytende og de turte å bråke litt mer. Det er trolig flere som savner den hylende gitaren på «Dreaming of You».
Noe som er lett å gå glipp av på Cry er tekstene, og det er kanskje like greit med mindre man har sansen for selvmedlidende emo-ballader om sex og ulykkelig kjærlighet. På en annen side har klisjeer blitt klisjeer av en grunn, og vi har vel alle behov for noen guilty pleasure-album?
Mye kan sies om Cry, men spesielt banebrytende er det altså ikke. Det er det dog ikke nødvendigvis noe galt i. Cigarettes After Sex har igjen laget musikk som passer perfekt til navnet deres, for dette albumet passer virkelig perfekt til idéen om sigaretter etter sex. I realiteten ville kanskje de færreste valgt akkurat dette albumet i en intim setting ettersom det grenser litt til å være parodisk. Likevel håper jeg at det ender opp som soundtrack til neste film basert på en av John Greens romaner om ulykkelig kjærlighet.
