Det er noe helt spesielt med Cezinando

Det er noe bemerkelsesverdig og mektig over en spinkel rapper i bar overkropp som får voksne menn til å gråte.

Publisert Sist oppdatert

Hvor skal man starte når en skriver om Cezinando i 2017? Fra å bli kåret til årets tekstforfatter under Spellemannsutdelingen i januar, røre hele landet med «Håper du har plass» i mars, for så å slippe det meget etterlengtede albumet Noen ganger og andre tidlig oktober måned. Den sultne, energiske rapperen som hoppet rundt på scenen på Verkstedhallen i fjor er byttet ut med en fullblods popstjerne av nasjonal størrelse. Noen ganger og andre herjer for tiden norske hitlister med sine poetiske tekster og et mer lavmælt lydbilde enn hans tidligere utgivelser. Cezinandos evolusjon som artist har resultert i en svært variert katalog, og dermed var scenen satt for en storartet konsertopplevelse på Byscenen.

Les også: «Årets tekstforfatter» til Pstereo

Cezinandos fremste styrke som liveartist er den enorme mengden energi han leverer på scenen. Etter å ha entret en mørk scene i ensom majestet på åpningslåt «Uansett», er han høyt, lavt og overalt på etterfulgte «Heia meg» og «Ingenting blir det samme men samme for meg». Han lever seg virkelig inn i musikken og leverer en danseopptreden av eksentrisk og uberegnelig bevegelse. På låta «Fritidsaktiv» viser 22 år gamle Kristoffer at han ikke har glemt sine røtter, der han rapper kjapt og selvsikkert over beaten. Elementene av rapping han tilfører til konserten gir et inntrykk av at dette fortsatt er Cezinando sin fremste komfortsone.

Derimot er det øyeblikkene hvor han beveger seg langt utenfor komfortsonen som får hårene til å reise seg på armene til publikum denne kvelden. Låta «Tommelen på vekta» blir framført med en enkelt spotlight rettet mot Cezinando på en ellers mørk scene. Det er langt ifra Norges fremste vokalist som har tatt turen til Trondheim denne torsdagen, men lidenskapen og nerven som Cezinando leverer under framførelsen er det umulig å ikke bli preget av. Sammen med «Bilder på veggen jeg aldri ser på», blir de stående som de fremste eksemplene på den utviklingen han har hatt som artist.

Mot slutten av konserten drar Cezinando opp sine fremste trumfkort. «Botanisk hage» byr på kollektiv allsang fra publikum, og «Vi er perfekt men verden er ikke det» er kveldens vakreste framførelse. Han takker publikum og forlater scenen, før han kommer tilbake i bar overkropp og de første tonene av «Håper du har plass» kan høres i bakgrunnen. Det som skjer så er en mektig opplevelse å få være vitne til. Det er umulig å forstå i hvor stor grad denne låta har truffet hjerterota til det norske folk uten å ha sett den bli framført live. Der oppe står det en hengslete, ung mann i bar overkropp og synger, mens ute i publikum gråter voksne menn og det synges for full hals av samtlige. Det er fascinerende og stort å få oppleve.

Siste låt er «Er dette alt», en låt hvor savnet etter Chirag er merkbart, men minimalt. Konserten er ferdig, og den drøye timen har framfor alt vært et bevis på Cezinando sin reise fra sulten rapper til kolossal artist.