Dypdykk i Dragvoll
Dragvollrevyen går seg litt vill i egen undergrunn.
Nivå 1, Dragvolls nederste og mest forjettede etasje, er både tema og tittel på årets forestilling. Det er et godt utgangspunkt, for hva befinner seg egentlig der nede i dypet? Reisen starter med en del opplagt komikk rundt det som er alle dragvollinger nært og kjært, slik som Fjällräven-sekker, ex.phil. og Mazemap-problematikk. To karikerte gløsinger som febrilsk leter etter veien hjem fungerer som en slags rød tråd i labyrinten, til noe blandet respons fra salen. Det er derimot lett å bli betatt av energien på scenen, som i stykkets beste øyeblikk skaper mye minneverdig humor.
Også samfunnets metaforiske nivå 1, som tar form av alt fra dunkle kommentarfelt til dickpic-kultur, blir utforsket i årets revy. Denne satiren fungerer som en deilig avkobling fra den evige campus-stereotypiseringen – alle studentrevyers ubestridte modus operandi – og treffer blink omtrent like ofte som den bommer. Revyer skal jo kanskje først og fremst satirisere, og i så måte er Nivå 1 vellykket. Men det må sies at dette er harmløs moro. Faktisk nesten helt krenkefritt.
Samfundetlederen: – Husk at likestillingen er alle de bittesmå kampene hver eneste dag, så vel som de kjempestore.
Det Dragvoll-relaterbare dukker (naturligvis) opp jevnlig i Nivå 1 – uten at disse bitene nødvendigvis er de morsomste. For grensen mellom det velkjente og det banale kan være vanskelig å skjelne, og blir tidvis krysset ganske grovt. Jo da, vi ler anerkjennende av sketsjen «Hun som alltid sluntrer unna gruppearbeid». Men det har vi strengt tatt gjort før.
De aller beste sketsjene er derimot de som unngår alle campusklisjéene, og heller tar for seg det mer almene. Her er det mange morsomme eksempler, fra en vittig og godt framført sang om å finne drømmemannen i et hav av klamydia, til en komikoselig og fantastisk velspilt sketsj om barnehagebarn på bussen. Disse spredte lysglimtene gjør at reisen gjennom Nivå 1 blir mer enn verdt strevet, og godt mottatt av salen.
Et band bestående av en mannlig kvintett spiller godt i overgangene, og låtvalgene er gode. Musikken komplementerer handlingen uten å overdøve den, og er nesten alltid til stede, dog uten å stikke seg ut. Alt i alt lykkes Dragvollrevyen med å skape studentvennlig humor. Noen tidvis rotete seksjoner blir oppveid av andre og svært gode sider – og selv om stykket som helhet framstår litt gjennomsiktig konstruert rundt de ulike delene, så besitter det en svært sjarmerende sjel. I grunn litt som Dragvoll selv.
Abakusrevyen: Den er gjennomført, morsom, og har laser. Den er alt det en revy skal og bør være.
