En bok som aldri burde vært publisert

La meg bare få si det med en gang: Dette er ikke en god bok. Ikke på noe som helst vis. Allerede når han avslører hele biografiens plott på bokas første side i delkapittelet «Tårer på statsministerens kontor», blir det åpenbart at Per Sandberg ikke blir denne tids neste store dramaturg. Den røde streken er vanskelig å finne, og bokens fortelling er pepret med fullstendig irrelevante, men samtidig hysterisk morsomme, skrytende sidespor; Som at Sandberg gikk ned ti kilo i sommer, eller at hans nyfødte sønn lignet til forveksling på Kåre Willoch.

Forlaget kunne helt sikkert ha spart inn mye i trykkeriutgifter på å la de første noen-og-femti sidene heller bli strøket fra manuskriptet, bli printet som et brev, og sendt hjem til kapitlenes egentlige adressat: Sandbergs ekskone.

Les også: Medisin(revy) mot vinterdepresjon

Nå som vi har fått etablert at hverken Per eller Bahareh kommer til å vinne Nordisk Råds Litteraturpris med det aller første, la oss gå over til det som jeg selv mener er langt mer graverende: At denne boken i det hele tatt finnes. En ting er at den er dårlig; hvem som helst kan skrive en dårlig bok. Det virkelig bekymringsverdige er at det ikke virker som om det har virket noen som helst kontrollerende instans inn på skriveprosessen. Familiemedlemmer utleveres i hytt og pine, navngitte journalister har fått egne kapitler, og alle kritikere, uavhengig av grad av seriøsitet, slenges under samlebegrepet «konspirasjonsteoretikerne». Affekten er smurt tykt på i forsøk på å motta sympati. Dette vanskeliggjøres sterkt blant annet ved at kapittelet der Letnes forteller om sin vonde oppvekst i Iran, følger bokavsnittet der Sandberg sutrer over den manglende oppmerksomhet tildelt han selv under sin ekskones vanskelige fødsel.

Les også: – Fay Wildhagen er mer enn et velkomment gjensyn

Hele dette bokprosjekts eksistens utgjør er en enorm ansvarsfraskrivelse fra den kontrollinstansen som faktisk skulle ha vært til stede. Generelt bærer hele boka preg av å være et hasteprosjekt, kastet sammen i forsøket på å smi når det tabloide jernet fremdeles er varmt, noe som har gått utover alt fra kvalitetskontroll og bokoppsett til språkvask.

Det skinner klart gjennom at denne boka er skrevet av en sint, redd, og desperat mann som ønsker å verne sin familie og de han er glad i mot angripere utenfra. Dessverre fungerer den mot sin hensikt. Imidlertid, og kanskje ironisk nok, er det eneste fullstendig irrelevante kapittelet i boka, det om Sandbergs oppvekst, også det beste. Det viser at med tid og avstand, og kanskje med hjelp fra en journalist, kunne denne boka blitt god. Boka slik den står i dag burde derimot aldri vært publisert.

Shabby chic: – Jeg velger heller Carpe Diem på veggen enn et hvitmalt mareritt