En gris av et geni

Behøver man moralsk fiber for å skrive en god biografi?

Publisert Sist oppdatert

Woody Allen, Apropos for Nothing, (biografi)

Arcade Publishing, 400 sider

Først litt kontekst: I 1992 innledet filmlegenden Woody Allen et forhold til Soon-Yi Previn, den da 22 år gamle adoptivdatteren til sin tidligere kjæreste Mia Farrow. Dette var ikke akkurat noen moralsk heltedåd, men juridisk sett helt lovlig. Verre var det at Allen like etterpå ble anklaget for overgrep mot et av Farrows andre adoptivbarn, noe han benektet. Selv om Allen ble frikjent, og nå har vært gift med Soon-Yi i 23 år, har karrieren slitt i etterkant. Særlig fikk han trøbbel etter at #metoo-bevegelsen gav anklagene nytt liv i 2018, og Allens sis_te film, A Rainy Day in_ New York, blir ikke en gang satt opp på kino i USA. Nå spøkte det også virkelig for biografien hans.

Les også: Slitsomt med hjemmekontor? Slik gjør du ditt midlertidig nye liv hakket mer behagelig!

For bare en drøy uke siden var denne boken avlyst. Deler av Farrows familie skapte ramaskrik i mediene da den først ble annonsert, noe som førte til at redaktøren i forlaget Hachette utviklet et alvorlig tilfelle av kalde føtter. Etter massive demonstrasjoner fra egne ansatte gjorde forlaget helomvending, og stanset utgivelsen av Allens memoarer. Dog er blekk tydeligvis tykkere enn vann, for sist mandag ble biografien sluppet uannonsert fra et annet forlag. Det skal vi være glade for.

Woody Allen har nemlig levd et altfor spennende liv til å kunne skrive en kjedelig biografi. Apropos for Nothing tar oss med på en innholdsfylt reise: Allens oppvekst, hans tidlige karriere som manusforfatter, møter med psykiatere, komikere, kvinner, filmer, teaterstykker, ekteskap og New Yorks kulturelite, utallige besøk hos presidenter, dronninger og kunstnerlegender — før vi nærmer oss nåtiden hos en aldrende forteller. For dem som liker Allens angstfylte, pseudo-intellektuelle, skarpe, satiriske og til tider nokså nevrotiske humor, er dette en gullgruve. Jeg må innrømme at jeg er en av dem.

Fikk du med deg? Storinget har vedtatt en milliard i student-krisepakke

Noe av det beste ved boken er Allens mange spøker på egen bekostning. Karrieren på Broadway oppsummerer han slik: «I decided to try my hand at tragedy, and while perhaps falling short of Aristotle’s requirements of pity and fear, the audience did pity me and the investors learned the meaning of fear.» Hele første halvdel av biografien er like skarp og vittig, og var en fryd å lese. Akk, hadde den bare endt her.

Dessverre er siste halvdel av Apropos for Nothing en tidvis pinlig affære. Allen har en stolt og åpenlys libido, av typen man ellers bare snubler over i kommentarfeltene til Vi Menn og hos Paradise Hotel-deltagere. Her er et eksempel: å gi komplimenter er jo nesten alltid en hyggelig gest i en biografi. Om man ikke bare fokuserer på utseendet, da. Den 19-årige Scarlett Johansson beskrives slik: «Not only was she gifted and beautiful, but sexually she was radioactive». Han fantaserer om å skrive en rolle til Léa Seydoux, der «she could play a love-starved lonely housewife and I could play her personal trainer.» Disse mange og altfor ærlige refleksjonene er gufs fra 50-tallet, som vi godt kunne ha klart oss uten. Aldri innser han hvor slibrig han fremstår, og like etterpå klager han over hvor urettferdig han blir behandlet: «Somewhere, Kafka was smiling».

Mer fra UD: Atle Pettersen håper at musikkbransjen kommer seg helskinnet ut av korona-krisa

Woody Allen er nemlig opptatt med å forsvare seg. Han tar et voldsomt oppgjør med ekskjæresten Mia Farrow og pedofilianklagene, og er sint over den lite juridiske og høyst offentlige prosessen han har opplevd i media. Man begynner å lure på hvor mye Allen kan ha utelatt fra sitt eget perspektiv. Denne problematikken har nylig også blitt aktuell her i Norge, og da sikter jeg selvsagt til en viss familiefeide med herlig passiv-aggressive boktitler. Slik som hos Hjorth-søstrene får vi heller ikke her noe endelig svar eller sannhet, men det hele blir uomtvistelig spennende lesning.

Les også: Det nye Samfundetstyret er uoffisielt på plass

Jeg er sikker på at Allen kunne ha skrevet en flunkende ny biografi hvert år, komplett med nye hendelser og ny komikk fra eget liv, nøyaktig slik han har gjort i filmmediet de siste 50 årene. Det får vi håpe han ikke begynner med, for Apropos for Nothing er en treffende bok. Den behøver ikke overgås. Som tidsreise gjennom et halvt århundres kulturliv er den ypperlig, og det er dypt morsomt å se verden gjennom Allens ikoniske briller. Han er utvilsomt et komisk geni, men dessverre også en kåt mannegris som pusher nitti, noe som bare blir tydeligere og tydeligere jo nærmere han kommer slutten på biografien og livet. Jeg skal ikke snyte domstolene og leseren for jobben som moralpoliti, men denne boken bør nok først og fremst leses for sin fantastiske første del. For slik Allen selv diagnostiserer bristen ved sine egne filmmanus: «Endings (...) are what separate the men from the prepubescents.» Det er dessverre altfor sant.

Flere anmeldelser fra UD:

Anmeldelse av Hanna Stoltenbergs Nada, vinneren av Tarjei Vesaas' debuntantpris

My Sister, the Serial Killer av Oyinkan Braithwaite