Engasjerte trøndere tok i mot Norges nasjonalmaleri

Harald Sohlberg. Uendelige landskap.

TKM Gråmølna, 23. november 2019–9. februar 2020.

I disse dager kan du se en nasjonalskatt på TKM Gråmølna, Trondheim kunstmuseums lokale like ved solsiden. Enten du kjenner igjen navnet Harald Sohlberg eller ikke, har du sannsynligvis sett kunsten hans. Vinternatt i Rondane (1914) har blitt kåret til Norges nasjonalmaleri. Bildet viser et blått vinterlandskap, der snødekte fjell troner under stjernehimmelen. Sohlberg har vært død i over 80 år, men bildene hans vekker liv og engasjement hos trondheimspublikumet.

Utstillinga Harald Sohlberg. Uendelige landskap er laget av Nasjonalmuseet, og har allerede vært innom England og Tyskland. Vi får se verker fra hele Sohlbergs karriere, inkludert noen som vanligvis er gjemt bort hos private eiere.

Sist jeg besøkte TKM Gråmølna var det et nedstrippet samtidskunstlokale, dominert av betong og hvite vegger. I forbindelse med Sohlberg-utstillinga har Gråmølna blitt forvandlet til et lite nasjonalgalleri, der blågrå vegger er prydet med nasjonalskatter i gullrammer.

Utstillinga er pedagogisk lagt opp, og det virker som om TKM har ønske om å nå flest mulig. Det tror jeg de har potensiale til, selv om snittalderen på åpningsdagen var høy. Gjestene var mange og engasjerte, enten de var nysgjerrige pensjonister, selvbevisste tenåringer eller rastløse barn. «For et lys!», «det er det vakreste bildet i hele TKMs samling!», «han har malt alle kronbladene! Hvert eneste, skeive, bittelille kronblad!». Det var mye begeistring hos tilskuerne.

Korte, forklarende tekster loser deg gjennom kunstnerskapet. Først møter vi den unge kunstneren, som prøver ut ulike teknikker, materialer og uttrykk. Det er en uvant side av Sohlberg, og en morsom motsats til det som følger.

Sohlberg er mest kjent for landskapene sine. Landskapene er urbane, landlige eller ville, ofte uten mennesker. De menneskene som måtte være i bildene er ofte små og upersonlige. Det er landskapet selv som har personlighet. De stemningsfulle maleriene insisterer på at du skal kjenne etter. Det er vanskelig å forholde seg passiv til Sohlbergs bilder.

Gråmølna har et rom viet til noen by- og bygdelandskaper, blant annet fra bergstaden Røros. Bildene er lineære og nøyaktige, av og til myket opp med maleriske, tjukke penselstrøk av snø. Ved bruk av tynne, gjennomskinnelige malingslag får Sohlberg bildene til å lyse opp. Dype ett-punktsperspektiver leder blikket nedover gatene.

Hovedrommet huser Vinternatt i Rondane i flere utgaver, i tillegg til flere andre landskaper. Vi får se ulike utkast, skisser og fargeprøver. Det gir oss anledning til å kikke kunstneren i kortene, og bli bedre kjent med metodene hans. Etter den finpenslete realismen i det foregående rommet, møter vi her maleriske, atmosfæriske bilder. Her leker Sohlberg mer med abstraksjon og farger. Flere av bildene har en grunnfarge som dominerer motivet og paletten, enten det er midnattsblått eller ravgule solnedganger.

Før du går, kikk rundt hjørnet. På en liten vegg hovedrommet henger en liten, nøyaktig akttegning. Den peker tilbake på den unge, søkende kunststudenten vi møtte i første rom, og runder av utstillinga der den begynte.