Erlend Apneseth Trio – Lokk

Trioens nye album er en inntrengende og behagelig reise gjennom tradisjonell folkemusikk og nyskapende jazz.

Publisert

Siden deres unnfangelse har man blitt vant til å forvente spennende ting fra jazz- og folkgruppen Erlend Apneseth Trio. Bestående av Erlend Apneseth på sin karakteristiske hardingfele, Øyvind Hegg-Lunde på perkusjon og Stephan Meidell på blant annet gitar, fortsetter de med Lokk å utforske grensene for hva som utgjør norsk folkemusikk.

Sjangerblandingen som foregår på Lokk er av det unike slaget. Det finnes knapt noe som definerer norsk folkemusikk bedre enn hardingfela til Apneseth, men ved å blande inn jazz, improvisasjon, og elektronika får folkemusikken en helt annen drakt. Dette skjer ofte ved at låtene på Lokk etablerer en grunnlinje av rytme og melodier, som trioen improviserer over med intrikat gitarklimpring eller en skarp fele. «Impedans» er et eksempel på dette, hvor gjentakende passasjer bryter opp mellom improviseringen, som et slags refreng. Den glir over i «Slekter», en låt som utvikler seg kontinuerlig etter hvert som den går, hvor trioen legger til nye ting å spille.

Det er også en spesiell stemning på hele albumet. Låter som «Vake» eller «Fuglane» bryter opp albumets progresjon med rene atmosfæriske deler hvor sampling av naturlyder som skrangling og fuglekvitter høres sammen med fele og gitar i minimalistiske lydbilder. Her blander trioen ofte inn elektroniske elementer, som skaper endringer i hvordan man oppfatter musikken.

Det som i utgangspunktet var rent naturlig og folkelig er ikke det lenger: det er noe annet, nesten mekanisk, som skurrer. Dette gjør musikken mystisk og skaper en spenning som gjør at man vil høre videre. Prakteksempelet er tittelsporet «Lokk», hvor hypnotiserende vokalsampling, gjentakende melodier og hardingfela som skjærer gjennom lager en låt med et lydbilde som er urgammelt, men samtidig helt nytt.

Alle de improviserte passasjene, alle de atmosfæriske og minimalistiske delene, gjør at Lokk er i bevegelse konstant. Bevegelsene er aldri brå, men virker heller å gli sakte gjennom luften fra låt til låt. Resultatet er en sømløs blanding av det tradisjonelle og det moderne, det naturlige og det kunstige. Albumet flyter som en rolig elv, som makter samtidig å være både inntrengende og behagelig å høre på.