Med: Robert Pattinson, John David Washington, Elizabeth Debicki, Michael Caine, m.fl.
Mye av Christopher Nolans filmografi kan beskrives som variasjoner over ett eneste tema, nemlig tid. Vi så det i den fantastiske Memento, i Inception og i Interstellar, og sist også i Dunkirk. Ved å stokke drastisk om på hvordan handlingen henger sammen i tid, skaper Nolan i disse filmene en vedvarende spenning og et nærmest uhørt antall plottvendinger. Hans nyeste film er intet unntak.
Uten å spolere for mye kan jeg røpe at Tenet handler om en type tidsreiser, samt de paradoksale konsekvensene av disse. Dette er selvsagt velkjent territorium innen sci-fi, og som i all fiksjon er publikum nødt til å gå med på en viss opphevelse av vantro – tidsreiser og spioner er tross alt ikke dagligdags kost for noen av oss. Men velviljen kan bare strekke seg så langt, og man kan faktisk ikke forvente at publikum lydig skal godta enhver syltynn forklaring bare man legger til prefikset «kvante».
Tenet er gjennomført underholdning, og filmens mesterlig utførte atmosfære og koreografi trekker opp helhetsinntrykket markant. Men det er altfor mange nedtellinger, eksplosjoner, russiske antagonister og snakk om verdens undergang til å kunne unngå de åpenbare klisjeene. Dette likner mer på Nolans guttedrøm om å få regissere James Bond, enn en ny The Prestige. For oss nordmenn er det likevel litt gøy å se figurene besøke Tjuvholmen og kysten utenfor Trondheim. For ikke å nevne det mistenkelig døpte selskapet «Norskfreight».
Én dårlig scene kan ødelegge en ellers god film. Bare tenk på den ene dialogen i Interstellar – der en dønn seriøs Anne Hathaway prøver å overbevise publikum om at kjærlighet er det eneste i universet som ikke lar seg begrense av romtiden – noe som gjerne resulterer i at halve kinosalen setter popcornet i vrangstrupen. Tenet byr på mange slike scener, der karakterene heller minner om karikaturer.
Selv om filmen utvilsomt byr på et storslått plott, mangler den en plausibel menneskelig dybde. Bare Michael Caine, som opptrer i nært sagt alt Nolan produserer, markerer seg i en virkelig morsom scene. Ingen av de andre fantastiske skuespillerne – Robert Pattinson, John David Washington og Elizabeth Debicki – får særlig mye å jobbe med, annet enn kondisen og kampferdighetene. I tillegg har Nolan alltid slitt spesielt med å framstille kvinner på lerretet, men morsrollen bør strengt tatt ikke kvalifisere som karaktertrekk.
Med Tenet får jeg følelsen av at Nolan ønsker å utvikle en idé – at en macho protagonist må hanskes med reversibel tid for å redde verden – heller enn en film. Dessverre er det en gammel idé, og en viss Arnold har nok alt vurdert å saksøke. Dersom du elsket The Dark Knight Rises over alt på jord, ble uironisk «mindblown» av Interstellar og er av typen som får spontan ereksjon av store eksplosjoner eller spesialeffekter, så er dette filmen for deg. Alle andre blir nok litt skuffet.
