Får selv en kyniker til å smile

Tidvis underfundig, men langdrygt i SiTs 24 mislykka nordmenn.

Publisert Sist oppdatert

Jeg har en venn som heter Eirik. Han drar alltid vitsene sine hakket for langt, noe som gjør at folk har en tendens til å bli lei av ham. Slik er det også med Samfundets interne teaters (SiT) oppsetning av 24 mislykka nordmenn. Stykket er sammensatt av monologer hvor publikum blir kjent med alt fra en fraskilt forretningsmann med stresskoffert til en forfylla slamp som banker kona si.

Les også: Dyrt å være norsk i Åre.

Mellom monologene er det lagt inn ymse sangnummer – et oppsett som fører tankene til prisutdelinger alá Idrettsgallaen og Gullfisken. Fellesnevneren er at alt dreier seg om folk som på en eller annen måte ikke lyktes.

Manuset beveger seg mellom humor og alvor, men 24 mislykka nordmenn faller ofte i klisjéfella. Scenen med den velkledde mannen som prøver å hjelpe en prostituert fører tankene til Døden på Oslo S. Når han spør etter navnet hennes venter jeg bare på at hun skal svare «Lena». Derimot fungerer det mer hverdagslige og underspilte bedre.

Les også: Gull og gråstein på Naborevyen.

Akademikeren med professorat i japansk språk som ønsker å bli universitetsbibliotekar, får selv en garvet kyniker til å trekke på smilebåndet. Den underfundige humoren kombinert med alvor kunne vært hentet rett ut av Kjell Askildsens Thomas F – en novelle om en bitter og døende olding. Men igjen så kunne sluttpoenget ha vært kortet ned.

Ulempen er at monologene ofte blir langdryge, og at det samme poenget gjentas til det kjedsommelige. Det kan til tider virke som om manusforfatteren undervurderer sitt publikum. Kulissene ser ut som om den ble funnet ut på gangen fem minutter før forestillingen begynte. Noen trekasser malt i svart, den ene bærer teksten «kunst og kultur». Det ligner mest av alt en skitten nattklubb, og det er i alle fall ingen fare for at scenografien stjeler oppmerksomheten fra skuespillerne.

Studio Ghibli er kommet på Netflix: Vi har skrevet sak om filmene.

24 mislykka nordmenn har flere gode rolletolkninger og noen porsjoner lavmælt humor. Men som med Eirik hadde det vært mye morsommere om de ga seg i tide.