Flikkflakker rett inn i hjertet ditt

Netflix’ nyeste dokumentarsatsning Cheer er en etterlengtet pause fra true crime-bølgen og gir et innblikk i en av de mest amerikanske sportene du finner.

Publisert Sist oppdatert

Med kultklassikeren Bring it On fra 2000 som eneste referansepunkt, tok jeg ivrig fram popcornskåla og kastet meg inn i glitter, klister og saltoens verden. Cheer følger en cheerleadingtropp fra Navarro College i delstaten Texas. Allerede her håper jeg du forstår det går mye i «God bless» gjennom de seks episodene. Dette til tross, er Cheer overraskende hjertevarm med et tydelig budskap om at «alle som vil, kan».

Les også: Bærekraftige møbler.

Med det sagt, er det ekstremt tydelig at menneskene vi møter er nøye utvalgt. Her får du servert triste bakgrunnshistorier på rullende bånd, og det kan tidvis bli litt påtatt. Allikevel er det nærmest umulig å ikke bli glad i disse ungdommene, og menneskene som har hjulpet dem dit de er i dag. Ikke minst er det også motiverende, og jeg må innrømme at jeg tok noen heia-rop foran speilet etter første episode. De får det jo til å se så enkelt ut, men det er det altså ikke.

Les også: Anmeldelse av Tame Impalas fjerde studioalbum.

Billige virkemidler, tragiske historier og polert historiefortelling til tross – Cheer et friskt pust i en ellers ganske dyster dokumentarkatalog. Netflix har i de siste årene satset hardt på true crime, og det er deilig å se noe helt annet. Ja, så er det veldig «God bless America», nesten så det er kvalmende, men det er så godt gjort at jeg lar det passere. Og ja, selv etter å ha blitt «spoilet» (kan man egentlig det av virkelige hendelser?), var siste episode minst like nervepirrende for meg som de må ha vært for hovedpersonene. Har du en søndag til overs? Se Cheer. Jeg tror ikke du kommer til å angre.